En mammablogg, garantert fri for kakeoppskrifter og interiørtips

Casa Kaos har fått ny nettadresse, og har flyttet til  casakaos.no.

Hvis du fortsatt har lyst til å følge bloggen, må du registrere deg på nytt på den nye adressen.

Casakaos.net kommer til å eksistere parallelt med den nye siden en liten stund til, men så vil den bli lagt ned.

Håper dere blir med til den nye adressen.

Vi sees der 🙂

Hilsen Marte

Hilton-helvete

Kelneren bøyer seg ned og plukker opp sugerøret lillesnuppa har kastet på gulvet. Han rister på hodet og sukker på dansk mens han retter seg opp. Lillemann sitter på stolen sin med sjokoladekake over hele ansiktet og synger «Finkel finkel little star» av full hals mens han dirigerer i lufta med skeien. I det kelneren reiser seg opp, kaster han et blikk på sjokoladetrynet til Lillemann, og rister på hodet igjen.

Det er da jeg får nok. Jeg møter blikket hans og reiser meg med gråten i halsen.

«Du! Nå har du gjort det veldig klart for oss i hele kveld at du ikke vil ha oss her. Men vet du hva? Vi ønsker ikke å være her vi heller! Jeg vet det er selvmord å spise middag på Hilton med to slitne, overtrøtte barn. Men hva vil du vi skal gjøre da? Jeg gjør så godt jeg kan her!»

Jeg venter ikke på svar. Tar en hylende Lillemann, som absolutt ikke vil gå fra sjokoladekaken sin, i armene og går opp på rommet.

To timer tidligere var stemningen høy på det flotte hotellrommet. Vi hadde rensket minibaren for sjokolade og brus, hoppet i sengene og testet det store, blankpolerte badekaret. Barna var usedvanlig blide og glade etter å ha reist hele dagen uten å ha sovet formiddagslur. Nå ventet vi bare på at middagsserveringen skulle åpne.

Vi var på Hilton på Norwegians regning. Dårlig vær på Gardermoen gjorde at flyet til København ble en time forsinka. Dermed rakk vi ikke flyet videre til Alicante. Bonger til middag og frokost skulle sikre oss mat.

«Det er selvmord», sier Sjur.

«Nei da. Det kommer til å gå så bra. Se bare så glade de er», sier jeg mens jeg klapper takten til Lillemann som danser noe som skal minne om breakdans på gulvet.

«De er jo maniske», sier Sjur og kaster et bekymret blikk på lillesøster som krabber rundt og rundt på gulvet med tunga ute mens hun ler høyt.

«Maniske? Pføy. De er glade. Gå og gjør deg klar nå».

Men som en relativt erfaren mor burde jeg vite at denne dansen er et tegn på overtrøtthet. Og blandet med store mengder sjokolade fra minibaren, kan det bare bety én ting: Katastrofe!

Det var en glad og fornøyd gjeng som entret middagsrestauranten. Vi bestilte cola og vann på flaske mens magen dirret i spenning etter laksepaté med dill, kalvefilet i trøffelolje, aspergessymfoni, potetcrème, soppfricassè, kamskjell, franske oster og sjokolade-nemesis.

Som Lillemann ville ha sagt: Yummy yummy, there’s a party in my tummy.

Det begynte ganske greit. Vi tøyset og lo alle mann. Kanskje litt høyt, men hallo, det er vel lov å ha det litt gøy? Selv på Hilton? Fikk et stygt blikk fra kelneren fra andre siden av rommet. Men jeg kunne ikke bry meg mindre.

Men midt i laksepateen, hopper Lillemann ned fra stolen. «Mett», sier han og går bort til barna på nabobordet.

Jeg henter ham bestemt tilbake og setter ham på stolen.

«Her, spis litt til. Mmmmm, det er deilig», sier jeg mens jeg fører gaffelen med pasta mot munnen hans.

Lillemann gjør en grimase og vrir seg på stolen. «Neeeeeiiiii», knirker han og rekker ut tunga.

«Han spiser hvis han er sulten», kommer det informativt fra mannen.

Snuppa har fått en brødbit å tygge på. Hun river av små biter og putter annenhver i munnen. Resten går ned på gulvet. Jeg kikker meg rundt. Ingen ser brødbitene på det eksklusive Hilton-teppet. Best bare å la henne være da, så lenge hun er stille. Jeg kan plukke de opp siden.

Lillemann har sklidd ned fra stolen igjen. Bak meg står en sånn liten handikap-heis som bare går opp to trappetrinn. På veggen ved siden av heisen lyser to knapper så grønt og fint. Lillemann ser på dem med store øyne.

Ja, ja. Så lenge han bare ser, tenker jeg og tar en stor bit av fisken. Tygger så vidt ferdig før jeg kaster innpå en bit til. Kjenner pulsen øke i takt med barnas rastløshet.

Sjur prøver å få litt suppe i snuppa. Men hun spruter den ut igjen over den fine kjolen sin. Bak meg hører jeg at handikap-heisen er i bevegelse.

Det er da denne danske kelneren kommer forbi bordet vårt første gangen. Han kikker på Lillemann. Så på snuppa. Og rister på hodet. Uten å se på oss. Et sånt rist det er meningen at vi skal se. Som om han liksom bare gjør det for seg selv, men likevel er veldig klar over at vi får det med oss.

Jeg strekker ut armen og tar tak i håndleddet til Lillemann.

«Ikke», sier jeg lavt men bestemt mens jeg retter ut pekefingeren på den andre hånda i stram giv akt.

Han vrir seg unna og går to skritt bakover. Så langt at jeg akkurat ikke når ham. Han sparker forsiktig med den ene beinet i gulvet mens han vrir overkroppen fra side til side så armene svinger rundt ham.

Ok. Det er siste dag av ferien. Vi er på Hilton. Det har vært en lang dag og vi er sultne og trøtte. Dette er ikke tidspunktet å drive barneoppdragelse. Nå gjelder det bare å komme gjennom middagen med minst mulig kaos.

«Ba ba ba ba», sier lillesøster og kaster gaffelen på gulvet blant brødsmulene.

 

Kelneren kommer tilbake. Han sukker og plukker opp gaffelen. Tar en serviett og samler sammen brødsmulene.

«Takk», sier jeg og smiler. Men han himler med øynene og går videre.

Pokker.

«Sqiiiiik! Squiiiiik!» Jeg hopper to centimeter over stolen. Lillemann skyver en stol bortover gulvet.

«Nei, nå er det nok!» Jeg reiser meg opp, tar tak under armene hans og løfter ham opp på stolen ved bordet. Han gjør seg stiv som en pinne. Jeg prøver gjentatte ganger å bøye hofter og knær i sitte-vinkel, uten hell. Skulle nesten tro han hadde springfjær i leddene.

«Ok. Du trenger ikke sitte ved bordet. Men ikke riv ned noe og vær stille», kommanderer jeg.

Lillesnuppa er også lei av å sitte stille. Sjur løfter henne ned på gulvet. Det gjør vel ikke noe om hun krabber litt rundt bordet.

Vi rekker akkurat å skåle i Cola light, før jeg hører et smell. Lillemann har åpnet alle skapdørene på skatollet der kelnerne henter tallerkener, glass og bestikk. Nå smeller han dem igjen, en etter en, så hard han bare kan.

«Bam! Bam! Bam! Bam!»

Kelneren står to meter unna og ser på Lillemann. Han krysser armene og rister på hodet. I det jeg kommer frem, sukker han høyt.

Gud, så irriterende han kelneren er!

Så begynner Lillemann å løpe. Bortover restauranten. Jeg setter etter. Den lille kroppen manøvrerer seg lett og smidig mellom bordene. Jeg har ikke sjans, slakker farten og smiler unnskyldende til de andre gjestene. Får noe smil tilbake men de fleste ignorerer oss eller kaster et surt blikk på meg.

Bak meg hører jeg et hyl. Lillesnuppa har kommet seg ubemerket ut i gangen, som går rett ved bordet vårt, og en eller annen har tråkket på hånda hennes.

Time out på Lillemann i tre minutter. Tilbake ved bordet. Kniv og gaffel blir plutselig trommestikker og bordet tromme. Ny time out. Denne gangen helt ute ved rulletrappene som går opp til flyplassen.

Det går fem minutter. Lillemann hyler fortsatt. Folk stresser forbi med kofferter på slep. De fleste kaster kjappe blikk bort på oss. Andre stopper nærmest opp og ser på meg som om jeg skulle ha mishandlet han. Jeg gidder ikke forklare en gang. Kan de ikke bare gå videre. Har de aldri sett en toåring på time out før?

Det går ti minutter…

Tolv…

Gråten og trampingen går sakte over. Her burde jeg kastet inn håndkleet og satt strek. Tenkt at nok var nok og tatt den lille toåringen min med opp på rommet. Men jeg hadde så innmari lyst på dessert. Den sjokolade-nemesisen så helt fantastisk ut.

«Skal vi gå og spise sjokoladekake?» spør jeg og får et hvinende «jaaaaa» til svar.

«Men da må du love å sitte stille på stolen din og spise». Ja visst. Lovnader gis i fleng.

Tilbake ved bordet vårt har lillesnuppa funnet veien til fars fang. Hun har tårer i øynene. Sjur er rød i ansiktet og har fått store poser under øynene. Jeg tør ikke en gang spørre hva som har skjedd.

Lillemann sitter glad og lykkelig og spiser sjokoladekake. Han nynner og koser seg. Jeg sitter på nåler. Nynningen øker i styrke uten at jeg legger merke til det. Og etter et par minutter underholder den kakespisende gutten min hele restauranten med sangen sin. Lillesnuppa får tak i et sugerør som hun kaster på gulvet, akkurat i det sure-kelneren går forbi…

Det er da jeg skjeller ham ut og tar med meg barna opp på rommet.

På toppen av det hele tok det to timer før de søte, små sovnet. Og de våknet før klokka 5.00 neste dag!

Puh. Aldri mer!

 

Har du spist på fin restaurant med barna? Og hvordan gikk det?

 

Husk at jeg har flyttet bloggen. Nå ligger den på casakaos.no. Stikk innom hvis du vil følge meg fremover. Denne siden blir nemlig snart lagt ned.

Reklamer

Campingkaos

Det begynte bra.

Første stopp på sommerferien var huset vårt på Hundvåg i Stavanger. Det vi nettopp har solgt, og som vi skulle bruke halve sommerferien på å flytte ut av og vaske ned før overtakelsen.
Vi bodde der i tre uker, og jeg pakket ut de tre koffertene våre allerede den første dagen. La klærne pent inn i klesskapet. Både mine og de to små sine. Hang opp kjoler, skjorter og det som kunne bli krøllete. Satte sjampo, balsam og såpe i dusjen, og kremer, børster, bomullpads og q-tips i badeskapet. Mannen gjorde det samme med sine ting.

Etter overtakelsen av huset, bodde vi en uke hos Sjurs foreldre. Jeg gjorde det samme der. Mine klær i ett skap, barnas i et annet. Dusjsaker i dusjen og toalettsaker i badeskapet. Her falt mannen av lasset og bodde i kofferten. Men han om det.

Badet.
Noe fant faktisk veien til skapet. Men på langt nær alt.

Det var da vi sjekket inn på campinghytta på Gjøvik det skar seg. Det var da ferie-forsettet gikk rett vest og det som ikke skulle skje skjedde.

Ting begynte å minne faretruende om hverdagen. Den hverdagen vi har snakket så mange ganger om at vi ikke vil ha. Jeg er nemlig møkklei av at alt flyter. Lei av å lete etter ting hele tiden. Av å lete etter sokker som ligger nederst i en haug i gangen, og ikke vite om de er rene eller møkkete en gang. Lei av å lete etter den bestemte t-skjorta eller Lillemanns favorittunderbukse når han ligger og hamrer i gulvet fordi det er den han vil ha, og bare den. Lei av å lete etter smokker, fjernkontroller, penner, mobiltelefoner, stekepanner og aviser.

Barnas klesskap.
Hvor enkelt er det å finne akkurat den strømpebuksa til snuppa i denne haugen?

 

Gangen.
Ser du tåteflaska jeg har lett etter i hele dag?

 

Kjøkkenet.
Hmm, den leverposteiboksen burde vel stått i kjøleskapet? Er det farlig å gi barna brødskive med leverpostei som har stått på kjøkkenbenken en halv dag uten lokk mon tro?

 

Mitt klesskap.
Dette er egentlig ikke så gæli. Har da fått hengt opp et par kjoler, ser jeg.

Vel, når vi kommer tilbake til Spania, blir det andre boller. Det har vi bestemt. Nå er det slutt på rotet! Hyttekaoset var bare en glipp. Nemlig!

 
Pakker du ut klærne og toalettsakene dine når du er på ferie, eller lever du i kofferten din?

 

Husk at jeg har flyttet bloggen. Nå ligger den på casakaos.no. Stikk innom hvis du vil følge meg fremover. Denne siden blir nemlig snart lagt ned.

Casa Kaos i denne ukens KK

Så utrolig gøy. Fire hele sider om Casa Kaos i denne ukens KK.

Fantastisk morsomt. Løp og kjøp.

 

 

Husk at jeg har flyttet bloggen. Nå ligger den på casakaos.no. Stikk innom hvis du vil følge meg fremover. Denne siden blir nemlig snart lagt ned.

Se på regnet, sutre, kjede seg  og håpe det gir seg snart, fordi mamma egentlig ikke syns det er så gøy å leke ute når det regner.

 

Se intenst på regnet, sutre veldig mye, kjede seg  og virkelig håpe det gir seg snart, fordi mammas forsøk på å lage i stand inneaktiviteter ble en fiasko, og nå vil mamma helst ligge på sofaen under pleddet og lese en bok.

 

Løpe ut i regnet og imponere lillesøster. Bløte til alle klærne sine, løpe inn på våte sokker gjennom hele huset mens man skriker «AAAAAAAAHHHHH» av fulle lunger før man avslutter runden med å hoppe og rulle i sofaen.

 

Vaske håret og gi mamma et lite håp om at man ikke skal protestere og løpe ut av badekaret med armene veivende over hodet mens man skriker «AAAAAAAAHHHHH» neste gang hun insisterer på at man må vaske håret på ordentlig.

 

Ta bilder av regnet mens lillesøster prøver å få tak i kamerareimen for å rykke til seg apparatet mens Lillemann tester om mamma lar seg irritere av at han legger på ryggen hennes og skriker «AAAAAAAAAAAHHHHHH».

 

Øve på å gå. Og bli sint fordi mamma ikke skjønner at det er umulig å øve på å gå iført regndress og  gummistøvler.

 

Sitte under tak og forbanne regnet mens man ler av alle som ikke er under tak og som løper våte forbi.

 

Sprute vann på mamma så hun ler falskt og prøver å late som om hun syns det er kjempegøy mens hun egentlig hater å gå rundt i våt strikkejakke.

 

Eh… Ta bilde av mamma på vei til søppelspannet i høyhelte sandaler med hvite sokker i. Lekkert!

 

Da er med andre ord tre uker i Stavanger tilbakelagt, og vi setter straks snuten mot Gjøvik og en uke camping. Krysser fingrene for at det ikke vil regne hele uka.

Hva har du gjort i sommerferien?

 

Har du  fått med deg at jeg har flyttet bloggen? Nå ligger den på casakaos.no. Stikk innom hvis du vil følge meg fremover. Denne siden blir nemlig snart lagt ned.

Garasje-gribber

Jeg fikk et glimt av henne da jeg kom ut på trappen. Hun kjørte sakte forbi huset mitt med nedrullet vindu. De rødoransje neglene trommet over rattet. Sølvgrått hår var samlet i en knute ganske høyt opp på bakhodet. Hun kikket på meg gjennom mørke solbriller. Munnen var stram og rødmalt.

Jeg hadde sett bilen hennes tidligere samme dag. Sirkulerende rundt i nabolaget. Mørke vinduer.

Fem minutter senere kom en mørkeblå Saab snikende rundt svingen ved huset vårt. Også denne bilen med nedrullet vindu på førersetet. Nok en dame. Omtrent samme alder som den andre. Men blikket som møtte meg fra dette bilvinduet var mer flakkende. Det målte meg fra topp til tå. Startet med håret mitt, nedover den blå skjorta, olaskjørtet og ned til sandalene før det fór samme veien opp igjen. Videre saumfarte det huset mitt, boden, innkjørselen og plassen utenfor.

Idet den blå Saaben forsvant rundt svingen i andre enden av gata, kom den mystiske damen med solbriller gående. Men nå uten solbriller.

«Næmmen. Se her a gitt. Skal dere selge alt dette?» Hun huket tak i meg i det jeg gikk ned inngangstrappen med nok en eske med kjøkkenutstyr.

«Ja, alt skal vekk», smilte jeg.

«Jeg gikk bare helt tilfeldig forbi her jeg, skjønner du. Men jøsse navn så mye fint du har her a».

Jeg smilte høflig til henne mens jeg lurte på om hun trodde jeg ikke kjente henne igjen fra de fjorten gangene hun hadde kjørt forbi huset vårt i løpet av den siste timen. Selv om hun hadde solbriller på.

«Du har kanskje ikke åpnet ennå», spurte hun og diltet etter meg bortover innkjørselen mellom bord og hyller fulle av alt mellom himmel og jord.

«Nei, vi åpner om en halv time. Men du kan bare se deg om og ta med deg det du vil ha», sa jeg og humret for meg selv.

Damen lyste opp. Neste gang jeg kom ut døra med en eske, løp de rødoransje neglene erfarent over gamle bilderammer og treskulpturer fra Afrika. Nesten som klør.

Jeg solgte livet mitt i helga på garasjesalg. Huset vårt her i Stavanger, solgte vi for et par uker siden. Overtakelsen var i går. Men forrige helg solgte vi altså alt som var igjen etter alle Finn-annonsene. Hele livet, stablet utenfor huset. I esker, i hyller, på bord og på bakken.

Trekanthylla Sjur kjøpte på Youngstorget for 20 år siden. Tronen til katten min, Frida, som jeg insisterte på at hun måtte ha, men som hun ikke har brukt én eneste gang. Slalåmskiene mine, en gammel platespiller, hagemøbler, bøker og filmer, presskanner, brødristere, kopper og kar, skåler og fat.

Det var tungt, men litt deilig også. Jeg er veldig nostalgisk, så jeg har en tendens til å ta vare på altfor mange ting, altfor lenge. Nå må jeg innrømme at vi allerede har kjørt ett flyttelass ned til Spania. Og vi har stuet et rom hos svigers til randen. Men resten skulle altså vekk.

Solbrilledama kom i full fart over gårdsplassen med hendene fulle av ting og tang.

«Jeg skal ha den her», stotret hun andpustent og rakte frem en trebolle.

«Og disse», sa hun og satte to tallerkener og en kakeform foran meg på trappa. Hun kikket seg over skulderen.

Og der, over steingjerdet kom damen i Saaben springene.

«Jasså. Du er her allerede», sa hun uten å se på solbrilledama.

«Jeg trodde ikke de startet salget før 12 jeg. Det var det som stod i avisa», sa hun.

«Men nå som du allerede har begynt å plukke ting, så kan vel jeg begynne og da», sa hun og så på meg.

«Sett i gang», sa jeg og slo ut med armene.

Etter de hadde saumfart alt som stod ute, samlet de to damene seg nederst ved trappa. De flyttet vekten rastløst fra det ene beinet til det andre, nesten som dyr. De stod på tå for å se hva som var oppi eskene jeg kom ut med.

To garasjesalg-alfahunner. De kjente gamet. De visste hva de ville ha.

Etter hvert flyttet de seg oppover trappen. Trinn for trinn. Plutselig ble jeg møtt i døra av damen i Saaben. Neste gang, da jeg kom ut med en gammel veggklokke, stod hun i yttergangen og strakte hals innover i huset. Da jeg kom inn igjen, holdt hun begge hendene i dørkarmen og lente hele overkroppen innover.

«Har du mye her inne, eller», spurte hun og snuste i lufta og nesten været innover i huset.

«Du kan bare gå inn og…» Hun brukte to sprang inn til kjøkkenet.

Ute gikk rivalinnen urolig rundt og kikket rundt hjørnene.

«Har du sett hun andre?»

«Hun gikk inn», sa jeg.

Solbrilledamen åpnet munnen i et gap og blottet tennene. Hun la fort hånden flatt over leppene og sperret opp øynene.

«Du kan bare gå inn du og».

Da jeg kommer inn blir jeg stående og se på dem en stund. De vet ikke at jeg står der, lent inntil veggen i gangen utenfor kjøkkenet med armene i kors og et forundret smil på leppene. Jeg kan ikke tro mine egne øyne. To damer i 60-årene fyker rundt på kjøkkenet som to virvelvinder. River opp skap og skuffet. Dytter og knuffer med spisse albuer. Saab-damen røsker i hjørneskapet. Får det ikke opp. «Faen», roper hun mens hun tar et godt tak i håndtaket og drar til så store tjafser med hår faller ut av hårknuten og klistrer seg til den svette tinningen.

Nei, ærlig talt.

Etter å ha forklart dem at det er barnesikring på utvalgte dører og skap, og at de må være litt forsiktige, lusker de til slutt ut. Tar med seg byttene sine, betaler og går hvert til sitt. Glade, men ikke fornøyde. Skulle gjerne hatt kloa i det den andre fikk også.

Og hvordan det gikk med salget da vi endelig åpnet? Jo, kjempebra! Vi fikk solgt det meste. Resten ga vi til Frelsesarmeen. Nå eier jeg nesten ingen ting. Og det kjennes helt herlig. Bortsett fra at jeg merker en sykt sterk trang til å dra på shopping.

 

Har du  fått med deg at jeg har flyttet bloggen? Nå ligger den på casakaos.no. Stikk innom hvis du vil følge meg fremover. Denne siden blir nemlig snart lagt ned.

 

 

 

Troll i ord

En gammel skolevenninne fra Raufoss hadde denne statusoppdateringen på Facebook i helga:

Hun var på vei til Tusenfryd med tre barn i baksetet. Og barna kranglet. De sutret og kranglet og var misfornøyde.

«Hvis dere ikke slutter nå, snur vi og drar hjem igjen», kommer det fra forsetet. Hvor mange av oss har ikke kommet med sånne trusler? Hvor mange ganger har jeg ikke truet barna med at hvis de ikke gjør som jeg sier, så drar vi hjem. Enten vi er i butikken, på lekeland, i parken eller på besøk.

Men hvor stress er det ikke å forlate butikken før du når kassen, når du har brukt en halv time på å fylle handlevognen. Og du trenger virkelig melk og bleier. Og hvor kjedelig er det ikke å dra fra lekeland eller parken når du har planlagt å tilbringe hele dagen der. Eller dra fra besteforeldrene som har kokt kaffe og du kjenner den deilige duften av nystekte vafler helt ned til yttergangen.

«Hvis dere ikke slutter å sutre nå, drar vi hjem!» Jo da, akkurat den setningen har jeg sagt noen mange ganger. Mens jeg holder pekefingeren skolerett opp foran nesa på barna og gir dem sinnablikket, og håper de skal tro meg og gi seg med det de holder på med. Det blir som regel stille. Men etter to minutter er det på an igjen.

«Vil dere vi skal gå og finne bilen?» Nei, det vil de ikke.

«Nei, da slutter dere, NÅ!» Ny pekefinger. Nye to minutter med fred. Og så begynner det igjen.

«Nei, nå går vi til bilen og kjører hjem». Ville protester. «Neeeeiii. Neeeeeiiii!»

«Nei, men da MÅ dere slutte og sutre. Hvis ikke så bærer det rett hjem!» Og sånn kan vi holde på en stund.

Men denne moren på Facebook, hun snudde bilen og kjørte hjem. Det syns jeg var utrolig tøft! Om jeg hadde gjort det samme? Jeg vet faktisk ikke. Det tar to timer å kjøre fra Raufoss til Tusenfryd. Kanskje hadde de planlagt denne turen i ukevis. Barna hadde sikkert gledet seg voldsomt, og snakket om alle karusellene de skulle kjøre. «Jeg skal ta den som går rundt sånn og sånn». «Og jeg skal kjøre berg og dal-banen».

Men jeg har faktisk satt fra meg handlevognen full av varer og dratt hjem en gang. Og jeg har latt kaffelatten og brownien stå urørt igjen på kafébordet og gått ut døra med én hylende unge under hver arm. Kanskje avanserer jeg ett hakk og drar hjem fra fornøyelsesparken neste gang hvis de søte små ikke hører etter.

Bruker du å true med å dra hjem hvis barna ikke hører etter? Og gjennomfører du det?

 

Har du  fått med deg at jeg har flyttet bloggen? Nå ligger den på casakaos.no. Stikk innom hvis du vil følge meg fremover. Denne siden blir nemlig snart lagt ned.

 

Kle på seg selv

Har du  fått med deg at jeg har flyttet bloggen? Nå ligger den på casakaos.no. Stikk innom hvis du vil følge meg fremover. Denne siden blir nemlig snart lagt ned.

*****

Jeg ser på klokka. Ett kvarter til vi må ut av døra. Trekker pusten.

”Sånn Lillemann, da må du få på deg noen klær”, sier jeg med min søteste rosa sukkerspinnstemme. Jeg unngår å se på ham. Innbilder meg at han kan lese tankene mine. Føle usikkerheten.

Jeg snur meg mot klesshylla og tar fram en blåstripete t-skjorte. Ruller den opp og strekker armene ned med t-skjorte-halsen klar til å tre over hodet hans.

Vær så snill. Bare la mamma få kle på deg i dag, tenker jeg og unngår fortsatt blikket hans. Later som om dette er en helt naturlig del av morgenstellet.

”Neeeeeiiiii!” I neste øyeblikk løper den lille pjokken ut av badet med armene viftende over hodet, som om han skulle ha en hel sky med fluer rundt seg.

Svampe Bob er sjefen! Men ganske teit, spør du meg…

Pokker og! Da får vi prøve Svampe Bob-trikset.
”Lillemann! Kom hit, så skal du få på Svampe Bob-t-skjorta!” Jeg hater den t-skjorta. Lillemann elsker den. Var det opp til han, kunne han gå med den hver dag.

To, store, blå øyne titter på meg rundt dørkarmen.
”Nei”, sier han og gir meg sinnablikket.
Jaha… Da er det tydeligvis alvor. Hvis ikke en gang Svampe Bob hjelper.

Jeg kikker ut av vinduet et lite sekund. Hva gjør jeg nå? Klokka er tolv minutter til avgang.

”Se nå. Se her. Du kan få velge. Svampe Bob…” Jeg blar fort gjennom haugen med t-skjorter. Prøver å finne favorittene. ”Den med gutt på, eller den med bil, båt og tog. Hvilken vil du ha?”
Jeg holder de tre t-skjortene fram foran han. Han ser på dem med alvorlig mine. Jeg rister på dem, en etter en. ”Svampe Bob, blå striper eller bil, båt og tog?”

Kom igjen da. Er det virkelig så vanskelig?

”Den”, sier han og peker på bil, båt og tog.
”Den? Ja, den er fin”, smiler jeg og ruller den opp med hendene klar til å dra den over hodet hans.

”Neeeeeiiiii!”
Og der forsvant han ut av badet igjen.

Jeg setter meg ned på dolokket med bil, båt og tog i hendene. Ok, da blir det tvang.
”Kom hit Lillemann!” roper jeg ut i gangen.

”Kle på selv”, roper toåringen fra stua.
Jeg ser på klokka. Ti minutter til vi må gå.

Greit. Jeg tar med t-skjorta, sokker og bukse inn i stua. Tar Lillemann under armen og plasserer han i sofaen.
”Greit. Se her. Du tar på deg t-skjorta, så kler jeg på deg bukse og sokker. Ok?”

Akk, du toåring. Hvorfor må du ha din egen vilje?

”Ut!” sier Lillemann og retter pekefingeren mot gangen.
Jeg vurderer situasjonen. Hadde jeg bare hatt en bruksanvisning.

”Du får to minutter. Mamma går ut. Når mamma kommer tilbake har du tatt på t-skjorta? Ok?”
Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg sier ok. Jeg får aldri noe svar eller bekreftelse på at han faktisk hører etter uansett.

”Hjelp! Hjelp!” Ett minutt senere skjærer den lyse, inntrengende barnestemmen gjennom hele huset.
I sofaen sitter Lillemann fast i t-skjorta. Han har tatt både hodet og én arm inn i samme hull. Jeg kveler en liten latter og motstår fristelsen til å hente kamera. Han ser faktisk utrolig morsom ut der han sitter og kaver med den ene armen rett opp.

”Uff da. Her, la mamma hjelpe deg”.
”Neeeeeiiiii”, hyler han og prøver å kaste seg rundt. Men det gjør bare vondt verre. Han sitter stokk fast.

Nei, nå er det på tide å bli streng mamma. Jeg tar tak i armen hans og drar den ut. Trykker t-skjorta over hodet og drar ermene over de spinkle armene. Alt til ville protester.
Der, der var den på. Nå når vi først er i gang er det bare å dra på buksa i samme slengen. Det er som å kle på en blekksprut. Men det går. Sokkene er verre. Jeg blir stadig overrasket over hvor fort og hardt disse små føttene kan sparke. Men det går det og.
Sånn, da har jeg en påkledd, men rasende unge.

Jeg går ut på badet for å få på litt maskara før vi går. Da jeg er halvveis over den ene vippen, står Lillemann i døra. Uten t-skjorte.
”Svampe Bob”, sier han med sutrestemme.

Det er i slike øyeblikk det er viktig å være konsekvent. Det er nå jeg må stå på mitt og ikke belønne hyling, skriking og sutring. Men vi må gå om tre minutter. Og jeg må få maskaraen på det andre øyet også. Så jeg slenger Svampe Bob-t-skjorta bort til han. Uten å si et ord. Han tar den i hånda og drar den etter seg langs gulvet ut til stua.

Sånn. Lommebok, nøkler, mobil.
”Kommer du Lillemann?”

Pom, pom, pom. Små føtter løper over gulvet. Svampe Bob smiler stort fra ryggen hans.
Bak frem. Selvfølgelig.
”Jeg skal bare”… sier jeg og tar tak i det ene ermet.
”Neeeeeeiiiiii!”
Ok. Greit. Det får være. Da blir det Svampe Bob på ryggen i dag. Alt for husfreden.

Vil dine barn kle på seg selv, eller vil de ha hjelp?