En mammablogg, garantert fri for kakeoppskrifter og interiørtips

Hjelp!

”Hjelp! Hjelp! Hjelp!”

Rasmus på snart halvannet år rister i sprinklene og roper av full hals: ”Hjelp! Hjelp! Hjelp!” Klokka er 06.00. Dette er Rasmus sin måte å si at han er våken og vil stå opp på.

Jeg kaster et misunnelig blikk bort på hårtufsene som stikker opp av dyna ved siden av meg. Mannen har hatt nattskift og har nettopp lagt seg etter noen timer med nattlig Facebook, bare avbrutt av femminutters intervaller med: ”Nå er det natt, Rasmus. Nå må du sove”.

Ute trommer regnet på vinduene. Som vanlig. Det er mars 2011, det er Stavanger, det er vått. Deretter går det meste slag i slag: vaske ansikt, bytte bleie, på med klær, spise frokost, kanskje en dusj på meg hvis lillemann tillater det, ”Nei, ikke dra ut alle bøkene av bokhylla”, ”Hjelp! hjelp! hjelp!”, når lillemann ikke får viljen sin, pakke sekken, på med regndress, lete etter støvlene, ut i bilen, ringe og vekke mannen, inn i barnehagen, hjem og hente mannen, stå fast i rushen mens vi småkrangler om hvem som har sovet minst i løpet av natta og så komme for sent på jobb.

Tilbringe dagen sovende over pulten, for så og ta hele ritualet i revers noen timer senere: hente i barnehagen, av med regntøy, lage middag, ”Nei Rasmus, ikke kast maten på gulvet”, ”Hjelp! hjelp! hjelp!”, fra en hylende bylt på gulvet, rydde leker, bade, kveldsmat, pusse tenner, gutten i seng. Etter en times tid med nye femminutters intervaller med: ”Nå er det natt, Rasmus. Nå må du sove”, kan vi endelig slenge oss ned i sofaen med en dårlig serie på tv-skjermen.

Jeg ser ned på den enorme magen min og lurer på hvordan hverdagen blir når neste kommer om en måneds tid.

Jeg husker ikke hvem som kom på ideen først. Men den kvelden bestemte vi oss for at slik ville vi ikke ha det. Men hva skal vi gjøre da? Jo, vi drar til Spania. Til Spania? Kan jo ikke bare gjøre det? Åh, hvorfor ikke? Ja men…

Det ble sånn. Fem måneder senere satt vi rundt svømmebassenget i vårt nyleide hus i Los Dolses på Spanias hvite kyst. Vi skulle egentlig bare være her i foreldrepermen. Nå blir vi her på ubestemt tid.

Her er tempoet noe helt annet. Mañana, mañana – i morgen, i morgen. Ingen støvler å holde styr på, ingen rushtrafikk, ingen blir sure om ting tar lengre tid enn planlagt, eller om vi kommer våre vanlige ti minutter for sent til alle avtaler. Generelt sett svært få sure folk i det hele tatt.

Vi har fortsatt noen runder med ”Hjelp, hjelp, hjelp!” her i casa kaos. Og det hender fortsatt jeg småkrangler med mannen om hvem som har sovet minst. Men det er mye sjeldnere. Mañana, mañana – tar det i morgen.

Comments on: "Hjelp!" (5)

  1. Linda Zangana said:

    Tror vi all kjenner oss igjen her Marte..he..he.. Veldig bra skrevet.Måtte le litt her altså når jeg leste. Moro med de små..he..he.. Dårlig søvn er noe av det verste som finnes, bedre å sulte syns nå jeg. Nå er barna deres litt større og alt blir litt lettere med tiden. Vi ses snart Marte:-)

  2. Takk, Linda. Ja, dårlig og lite søvn er rene torturen. Tålmodigheten forsvinner og lunta blir kort. Heldigvis blir det bedre etter hvert som barna blir eldre. Det er håp!

  3. Jeg vil også flytte til Spania! Har nemlig også en gutt på 1 1/2 år og en voksende mage:)

  4. Gratulerer med en til på vei, Britt. To tette på deg og. Slitsomt, men veldig koselig 🙂
    Ta foreldrepermen i Spania da vel. Så kanskje dere blir her dere og 🙂

  5. Amazing!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: