En mammablogg, garantert fri for kakeoppskrifter og interiørtips

For nøyaktig 364 dager siden, våknet jeg tidlig på morgenen. Noe hadde vekket meg, men det var helt stille i huset. Jeg snudde hodet mot andre siden av senga. Der lå mannen min og sov tungt. Det var helt stille i andre etasjen også. Rasmus hadde heller ikke våknet. Da var det der igjen. Murringen i magen som jeg kjente så godt igjen fra forrige gang. Jeg dyttet borti Sjur. ”Sjur. Er du våken? I dag blir vi foreldre igjen”.

Bagen er ferdig pakket med treningsbukser, tykke gensere, kosesokker, altfor store truser, amme bh-er og babyklær størrelse 56. Jeg hiver de siste toalettsakene i, mens mannen henter posen i kjøleskapet med nøtter, bananer, vann og appelsinjus. Matvarene har blitt byttet ut med jevne mellomrom de siste ukene i påvente av den store dagen.

Jeg både gruer og gleder meg. Gruer meg, fordi jeg fortsatt har friskt i minne forrige fødsel som bare er halvannet år unna. Men likevel gleder jeg meg hemningsløst til å få hilse på den lille jenta som har bodd i magen min de siste ni månedene.

Mannen avlyser alle avtaler han har den dagen. Da Rasmus våkner, får vi han i barnehagen i en fei. Ringer min svigerinne og forbereder henne på at hun nok må hente Rasmus i barnehagen senere i dag. For nå er det i gang!

Så er det bare å sette seg ned og vente. Det går fortere andre gangen, har vi hørt. Da kan det skje bare et par timer etter de første små murringene har begynt.

Men vi venter, og vi venter, og vi venter. Jeg går stadig innom do for å sjekke om vannet har gått. Jo, det er kanskje litt vann nå… Kan vel uansett være greit å ringe Føden og forberede dem på at vi kommer i løpet av dagen. Der får jeg, egentlig som forventet, beskjed om å vente hjemme og ringe tilbake når riene blir regelmessige.

Murringen tiltar og går over i lette maserier. Jo, det begynner å gjøre litt vondt. Tar tiden på riene med rie-appen jeg har lastet ned på telefonen min. Ja, jo, de begynner kanskje å bli litt regelmessige også… Greit å ringe Føden så vi er på den sikre siden. Det går jo så fort når man føder for andre gang. ”Har du rier nå?” spør damen i den andre enden. ”Ja, jeg tror det. Det er litt vondt nå”. ”Ja, men da kan du bare vente hjemme en stund til. Du kjenner det når det virkelig begynner”.

Heldigvis er det fint vær ute. Vi sitter i hver vår stol på verandaen og spiser jordbær. Og venter.

Klokken blir 16 og Sjur henter Rasmus i barnehagen. ”Nei, det ble visst jeg som hentet ham i dag allikevel”. Riene blir sterkere. Med jevne mellomrom må jeg reise meg opp og bøye meg over stolryggen på spisestuestolen. Sjur iler til og masserer korsryggen min.

Vi leverer Rasmus hos Sjurs søster. Hun bor rett ved sykehuset. Sitter der og spiser mandariner mens jeg venter videre. Klokken passerer 19. Rasmus er i seng. Vi burde kanskje stikke innom sykehuset nå når vi først er i nærheten. Dessuten tror jeg kanskje at vannet har gått nå.

Vi setter oss i bilen, og jeg ringer Føden igjen. ”Men det er forferdelig vondt”, nesten roper jeg inn i røret til damen i andre enden som lurer på om jeg klarer å snakke mens jeg har en rie. ”Og jeg er nesten helt sikker på at vannet har gått. Nei, det kom ikke mye vann, men babyens hode kan ligge sånn at den stenger for vannet”, belærer jeg henne da hun høres skeptisk ut til hele min påståtte vannavgang.

Ti minutter senere sitter jeg på benken med belter rundt magen. Maskinen de er festet til sier bip, bip, biiip, og spytter ut et ark med grafer. Endelig sjekker de åpningen. Den må være minst seks centimeter. Bare to, sier du? Og ingen tegn til modning? Nehei. Riene er visst heller ikke noe særlig å skryte av. Og vannet har ikke gått, nei.

Vi går slukøret inn døra hjemme. Kommer hun ikke i dag likevel? Det skal jo gå så fort andre gangen. Vi går og legger oss. Er trøtte og slitne og litt molefonkne.

Klokka 2 på natta husker jeg plutselig hvor vonde åpningsriene var. Jeg våkner med et rykk. Pust, pust, pust. Rolig, rolig, rolig. Jeg har ligget en stund med rier i halvsøvne. Men nå er det alvor. ”Sjur, du må våkne. Nå kommer hun”.

Må bare innom badet en tur først. Segner om på gulvet da en ny rie tar tak. Ut i bilen. Bånn gass. Pust, pust, pust. Framme ved sykehuset blir jeg plassert i en rullestol og trillet opp på Føden. ”Jeg vil ha epidural! NÅ!” roper jeg. Men åpningen er på åtte centimeter, så her er det ikke snakk om noen epidural. For nå kommer hun! Inn på føderommet, på med sykehus-skjorta, frem med saccosekken og lystgassen. ”Hvis du føler for å presse, er det bare å sette i gang”, hører jeg jordmora si.

Men timene går. Jeg står på kne over saccosekken med maska til lystgassen presset over munnen så knokene blir hvite. En sykepleier prøver å ta den fra meg: ”Du må bare bruke den når du har rier”. Jeg sender henne et blikk som kunne sendt henne rett i veggen.

Etter fem timer, og med fortsatt åtte centimeter, bestemmer de seg for å ta vannet. Men de har ikke før tenkt tanken, så går det av seg selv. Og der kommer pressriene. Jeg blir snudd rund og presser alt jeg kan. Etter fem, seks pressrier, ser jordmoren opp på meg: ”Hun har mørkt hår”, smiler hun. Enda så sliten jeg er, gir det meg energi til en siste kraftanstrengelse. Og i neste sekund ligger hun på brystet mitt. Lyserosa med hovne øyne.

Klokken er 07.59, tirsdag 19. april 2011.

3985 gram og 50 centimeter lang.

I dag er lille Pernille ett år.

Gratulerer så mye med dagen, jenta mi.

Comments on: "Da lille Nille kom til verden" (12)

  1. Herlig fortelling, Marte. Gratulerer med Pernilles første fødselsdag!

    • Nydelig fortelling. Men jeg blir sint også – over behandlingen fødende får. Nå er det 30 år siden min første og 18 år siden min siste fødsel – og jeg opplevde å få så mye sykehustid både før og etter som jeg bare gadd! Eller er det gamlemor som er på bærtur her? Var det ikke nødvendig, lissom? Jeg har i alle fall gode minner om gjensidig støtte fra andre fødende – både mødre og fedre, i tillegg til personellet. Var på barsel nesten en uke hver gang – og det var flott. Ikke minst var amminga igang før man kom hjem.
      Uansett veldig gøy å oppleve deg som mamma – og jeg DIGGER inngangen til bloggen. DET bildet! Jeg kjente deg jo som rocka ungkarsjente. Nå er du rocka mamma!

      • Takk Elisabeth. Ja, det kan være ganske frustrerende å bli sendt hjem fra sykehuset før man er klar for det selv. Både før og etter fødselen. Jeg har opplevd å bli sendt hjem fra Føden med rier begge gangene. Og spesielt som førstegangsfødende er det veldig irriterende. Da er man ofte usikker og aner ikke hvor langt man er kommet og hva som venter en videre. Etterpå har jeg fått bo på barselhotell i inntil tre dager. Og det syns jeg egentlig var passe. Men ammingen var i gang og jeg følte meg klar for å dra hjem. Vet dog at det er mange som syns det er altfor kort tid.
        Håper ellers det går bra med deg.
        Hilsen rocka mamma 🙂 (Likte den betegnelsen)

  2. Tusen takk, Gry 🙂

  3. Det er godt å høre at det er flere som har hatt det på samme måte:-) Gratulerer nok en gang med Pernille:-) Skjønn lita frøken du har:-)

    • Tusen takk Kari 🙂 Var det sånn for deg og?

      • Ja,med Marthe og Ingrid ,men med de to andre var det over på 3 timer og ute på 2 pressrier.Det er vondt når det er som verst,men gud så godt det er etterpå:-)

        • Oj da. Tre timer fra du kjente deb første ria? Har hørt det er kjempegodt. Men ja, det er verd det med en gang de kommer ut 🙂

        • Ja,det gikk veldig fort,med Hanne rakk jeg ikke sykehuset engang,hun kom til i sykebilen,men da skal det sies at når vi bruker privatbil bruker vi 1,5 time,men det gikk litt fortere med sykebil:-)

          • Oj da. I sykebilen? Wow, litt av fødselshistorie. Ser forresten at tastaturet mitt har skrevet at jeg har hørt det er kjempegodt å føde så fort, i mitt forrige svar. Ha ha, jeg mente selvfølgelig kjempevondt.

  4. Marianne Soo Jin Saltvedt said:

    Hei, jeg kjenner deg ikke…
    Men følger med på bloggen din.
    Den er så fantastisk.
    Herlige historier 🙂
    Gleder meg til hver gang du skriver om nye utfordringer 🙂
    Muligens vi hilser på deg, barna og Sjur i sjømanns kirken i Mai 🙂
    Jeg har leilighet rundt 300-400 meter fra Sjømanns kirken.
    (Min mann, Hans Erik har en felles kamerat, Hans Bernhard..)
    Ikke for sent å gratulere datter din med dagen enda, så her vil jeg bare si
    Gratulerer så mye med dagen til Pernille 🙂
    Skjønne barn dere har 🙂

    Marianne

    • Hei Marianne.
      Så hyggelig å høre at du liker bloggen min. Nå ble jeg glad 🙂
      Ja, klart vi må møtes når dere kommer nedover. Vi er på foreldre og barn-treffet hver fredag. Når i mai kommer dere?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: