En mammablogg, garantert fri for kakeoppskrifter og interiørtips

Archive for juni, 2012

Brutal barnehage

”Neeeeeeiiii! Neeeeeeiiiiiii! Villikke villikke villikke!”

Første dag i ny barnehage

Lillemann bukter seg som en liten slange mens lederen prøver å fri meg fra grepet hans. Først veldig varsomt med lovnader om at de har ballbinge inne i klasserommet. Deretter prøver hun forsiktig å dra han løs. Til slutt må vi i fellesskap åpne de hvitknokede fingrene rundt halsen min med makt. Jeg snur meg og går. På vei ut døra, ser jeg meg tilbake og møter Lillemanns blikk gjennom glassdøra til klasserommet. Han har sluttet å gråte, underleppa skjelver og han ser på meg med store, røde, våte øyne. Det blikket kommer jeg aldri til å glemme. Aldri!

Jeg kjemper i mot trangen til å løpe inn i klasserommet, røske til meg gutten min og ta ham med meg hjem igjen. Men jeg tvinger meg ut døra. Lukker den bak meg. Setter solbrillene godt foran øynene og drar hjem.

Dette var i september i fjor. Første dag i ny barnehage.

I dag har vi vært på sommeravslutning. Se for deg noen og tjue unger proppfulle av sukker, gira på Mikke Mus og Spider Man, løpende rundt med foreldrene på slep.

   

”Se mamma, se”.

Lillemann vil vise meg den store båten han har malt. Og favorittleken. Og den kule boken om dinosaurer med underbukser. Han vil vise meg hvor han spiser lunsj. High five til alle kompisene. Og så må lillesøster vises frem. Ingen er så stolt av henne som Lillemann.

Her skulle det være et bilde av en hjemmebakt to-etasjers togkake, minimuffins og cakepops. Men siden jeg glemte hele sommeravslutningen (og ikke kan bake) ble løsningen Svampe Bob og Hello Kitty-kjeks og Mikke Mus-sjokolade fra nærbutikken.

Spanske barnehager har en helt annen filosofi rundt hvordan barna skal innkjøres.  Vi var innom barnehagen og så oss om før vi skrev han inn. Som bekymret mor, snuste jeg rundt, spurte og grov, med den holdningen at dette nok ikke var bra nok for min lille arveprins.

”Hvor mange innkjøringsdager har dere?”

Lederen ser på meg med et spørrende blikk. ”Innkjøringsdager? Hva mener du?”

”Nei altså, hvor mange av de første dagene skal jeg være med”.

”Ingen”.

”Ingen?”

”Nei, vi gjør det ikke på den måten her”.

Jeg bestemte meg for at hit skulle han ikke. Så vi gikk. Men etter å ha undersøkt praksisen til alle de andre aktuelle barnehagene, måtte jeg krype til korset og ringe tilbake. Det måtte da gå an å få til en avtale.

Jeg fortalte lederen om hvordan vi gjorde det i Norge, at vi har tre innkjøringsdager der foreldrene er med. Og at jeg mente det var den beste måten å gjøre det på. Jeg trengte kanskje ikke tre dager, jeg kunne godt gå med på to.

”Beklager. Det er ikke sånn vi gjør det her”.

”Nei vel. Så dere tror det er best for barnet å bli revet gråtende ut av armene til foreldrene og plassert på en helt ny og fremmed plass med helt fremmede mennesker. Han er ikke to år en gang!”

Ja, det syns hun.

I dag, nesten ett år senere, kunne jeg konkluderte med at han ikke har tatt skade av den særdeles brutale starten. Arrene har grodd. Han hadde det som plommen i egget. Han var helt klart en del av gjengen, lekte med kammeratene sine og tøyset med de voksne. Stolt som bare en toåring kan være over å vise foreldrene hans sted.

Men til neste år er det på an igjen. Da blir Lillemann skolegutt. Her begynner de nemlig på skolen når de er tre.

Har dine barn begynt i barnehage ennå? Hvordan gikk det å levere de den første dagen?

Reklamer

Bikiniklar på 1-2-3!

Det er tittelen på en artikkel jeg nettopp leste i Kamille. Nå skal vi se…

Kvelden før:

Skrubb kroppen med en skrubbekrem med olje. Skrubb ekstra nøye på de tørre partiene.

Nja, er det nødvendig da? Tar jo så innmari lang tid. Men hvis jeg låser meg inn på badet etter barna har lagt seg, kan jeg kanskje få det til.

Hårfjerning – en lang varm dusj eller et deilig bad bløtlegger og mykgjør hårene slik at de blir enklere å fjerne. Barber først med hårenes retning, og deretter mot hårenes retning. Etter barbering bruker du aftershave eller Aloe vera gel. Hårfjerning med voks er også et godt alternativ.

Hva er galt med en kjapp runde med sløv barberhøvel og såpe?

Husk selvbruning. Smør først huden inn med en bodylotion før du smører inn selvbruningen.

Først bodylotion og så selvbruning? Det var da voldsomt. Jeg som bare såvidt gidder dra fram bodylotionen en dag i uka.

Stell neglene på hender og føtter. Dytt neglebåndene ned med en neglebåndsskyver, eventuelt fjern dem med en neglebåndsklipper. En god olje på neglene og neglebåndene vil gjøre susen hvis man har tørre og flisete negler. Avslutt med en frisk og fin lakk på neglene.

Hmmm. Lakk er greit. Men alt det andre….mmmnei.

 

Selve stranddagen:

Bruk vannfast sminke. Du kan bruke en Illuminator fra Estée Lauder for å jevne ut fargetonen i ansiktshuden. Vannfast concealer er også et must på ujevnheter i ansiktet. Og ikke glem vannfast løspudder!

Kan kanskje prøve å få på meg litt vannfast maskara mens mannen gjør ungene klar.

Ha håret i en lekker hestehale, hårknute, ta på en solhatt eller knyt et skjerf rundt hodet.

Tja, lekker og lekker. Skal nå alltids få samlet håret i en hestehale.

En bronsefarget skimmerolje eller solkrem med solreflekterende pigmenter gir ekstra glød og skimmer i huden.

Bronsefarget hva? Ja, jo, det hørtes jo lekkert ut. Men mannen banker febrilsk på baderomsdøra og lurer på om jeg er ferdig snart. Lillesøster gråter.

Solpudder på krageben, skuldre og legger vil gi en fin og glødende effekt.

Lillemann må på do og mannen kikker inn på badet med lillesøster over skulderen. Han svetter i panna.

Smør en concealer som matcher hudtonen på strekkmerkene. Husk transparent pudder over.

Lillemann gikk ut i hagen og tisset i plaskebassenget. Lillesøster har kastet opp og bæsjet og Sjur er sur.

Spray parfyme i håret eller på bikinien.

Host, host. Okei, nå jeg gå.

Og vips, du er bikiniklar på 1-2-3.

Noen sider foran, står det hvordan du velger bikini etter kroppsfasongen din. Hvordan du gir bysten form og volum. Hva som fremhever dine kvinnelige former. Hvordan du skjuler stor rumpe, og hvordan du får lengre bein.

Dette hadde jeg tid til før jeg fikk barn. Men da trengte jeg det ikke. Nå, når jeg virkelig skulle trenge en skikkelig finpuss, har jeg aldri i verden mulighet til å tilbringe fire timer på badet før jeg skal på stranda. Jeg er heldig hvis jeg rekker en kjapp dusj, og får tatt en runde med høvelen over bikinilinja og leggene.

”Skal jeg gi dere damer et tips om hvordan dere kan se lekre ut på stranda?”

Mannen henger over rekkverket bak meg og har tydeligvis sett hva jeg leser.

”Ehm, ja…”, sier jeg nølende. Hva vet vel han?

”Ta på dere en bikini!”

Frustrerende mammamail

Barnet ditt er nå tre måneder.

Hun kan være flinkere til å bable og leke med lyder. Har du merket hvordan hun kan lytte mer oppmerksomt til deg?

De fire, fem første månedene ble jeg kjempeglad hver gang det dumpet ned en nyhetsmail i postkassa. Du vet, disse mailene vi alle abonnerte på fra alle mammanettstedene vi var medlem av. Der de minte oss på hvor gamle barna var blitt, og hva vidunderne nå kunne gjøre.

Hmmm. Nå skal vi se hva jenta mi kan gjøre.

Barnet ditt er nå fire måneder.

Nå strekker hun armene ut til deg for å bli tatt opp.

Åh, så koselig. Jeg ser ned på lille jenta mi som ligger så tilfreds i armene mine og sover. Ja visst gjør hun det, tenker jeg og smiler. Hun strekker armene mot meg hver gang jeg går forbi.

Barnet ditt er nå fem måneder.

Barnet smiler mot sitt eget speilbilde.

Ja, ja, ja. Det er jo akkurat det hun gjør! Ha ha, så kult. Tror jeg må dele den på Facebook.

Barnet ditt er nå seks måneder.

Hun lærer nå å rulle fra rygg til mage. Det støtter seg på strake armer i mageleie. Løfter hodet og får tak i tærne i ryggleie.

Eh, neeeeiii. Ikke helt ennå. Jeg leser mailen en gang til mens jeg kikker bort på jenta mi som ligger på stuegulvet og leker med en gummi-skilpadde. Men det kommer nok, tenker jeg og slår av pc-en.

Barnet ditt er nå sju måneder.

Nå som barnet kan sitte selv, kan det bruke hendene for å oppdage verden og ta tak i alt som er innenfor rekkevidde.

Sitte selv? Allerede? Det er da altfor tidlig, tenker jeg og setter jenta mi forsiktig opp i sofaen. Hun ramler sammen som en liten gele-dessert mens hun ler og lurer på hva jeg holder på med. Jeg ringer helsestasjonen, men får beskjed om at jeg bare må ta det med ro. Det er langt fra alle sju måneder gamle babyer som kan sitte. Selv om det står i nyhetsmailen.

Barnet ditt er nå åtte måneder.

Barnet elsker antakelig å kunne sitte oppreist og gleder seg over alle mulighetene denne nye, oppreiste stillingen gir. Barnet strekker seg, snur seg og bøyer seg hit og dit.

Men snuppa ligger fortsatt på gulvet uten å vise det minste tegn til å ville verken sette seg opp eller krabbe. Jeg har nettopp satt meg ned ved siden av henne og lagt lekene akkurat utenfor rekkevidde, slik de anbefalte oss å gjøre på helsestasjonen. Men hun bare ser på meg og ler, og begynner å plukke på buksa mi.

Jeg slår på pc-en og sletter meg fra alle nyhetsmailene og mammanettsidene. Plukker opp telefonen og slår nummeret til helsestasjonen. Men legger på i det de svarer. Jeg får vente litt til og se. Går og kjøper meg et mammablad i butikken i stedet.

Barnet ditt er nå ni måneder.

Barn som er rundt ni måneder gamle beveger seg ganske mye. De bruker alle tilgjengelige metoder for å få tak i det de vil ha eller komme seg dit de vil.

Nei… fortsatt ingen ting. Jeg finner frem en video fra storebroren da han var ni måneder. Se, der styrer han rund i stua som en virvelvind. Han begynte å krabbe da han var seks måneder! Jeg ringer helsestasjonen igjen. Jeg får komme ned på en time. Men de sier at jenta mi er helt fin, og at jeg ikke må sammenlikne henne med broren eller noen andre barn. Alle barn er unike. Okei, da får jeg prøve å skjerpe meg. Ikke sammenlikne med andre!

Ps. Jeg har forresten fortsatt slettet meg fra disse mailene. Jeg har bare vært innom mamma-nettsidene og tatt en liten titt.

Barnet ditt er nå ti måneder.

Barnet krabber nå raskt og kontrollert. Noen barn kan nå stolt vise at de klarer å gå når de holder seg i noe, f.eks en stødig gåvogn.

Snuppa sover. Sjur og jeg har akkurat hoppet rundt i huset i ekstase over at hun har krabbet en hel meter på famlende knær. Vi har sendt melding til familie og venner, og lagt ut ny status på Facebook: ”Lille snuppa krabber. Hurra!”

Og så har jeg meldt meg på nyhetsmailene igjen. Alle sammen.

Hurra! Hun krabber!

Barnet ditt er nå elleve måneder.

Barnet går nå stødigere ved å holde seg i møbler, og det prøver av og til å slippe med begge hendene. Noen klarer å gå alene.

Jenta mi krabber fortsatt, så vidt. Men noen reser er hun ikke. Ett lite krabb her og ett lite krabb der. Så legger hun seg ned og undersøker det hun finner på gulvet.

Jeg får time hos en fysioterapeut som er ekspert på små barn. Han mener hun er helt fin. Litt treg, men ikke mer enn normalt.

(Dette besøket var for så vidt en historie i seg selv. Den kan du lese om her: Spansk diagnose)

Hurra for ettåringen.

Fysisk sett er hun i stand til å følge opp sin nysgjerrighet på en annen måte enn før gjennom sin evne til å sitte, stå, gå og styre egne bevegelser i rommet.

Jeg kaster et blikk bort på ettåringen som ligger på gulvet og leker med ei bok. Fortsatt uten å vise tegn til å reise seg opp.  Jeg ringer helsestasjonen igjen…

Se! Snuppa kan stå!

I dag er snuppa 14 måneder. Jeg har ikke tall på alle telefonene jeg har tatt til helsestasjonen. De må være møkk lei av meg nå. Vi har vært hos flere fysioterapeuter og barneleger både i Norge og i Spania, og alle sier de det samme: Hun er bare litt sen motorisk. Så må vi vel bare venne oss til tanken om at lille snuppa vår er ei bedagelig lita frøken. Ei frøken som ikke er så opptatt av å komme seg raskt frem. Alle kan ikke være det. Men til gjengjeld elsker hun å plukke på og undersøke ting, lukte på blomster og kose med katten.

Men nå har hun begynt å reise seg. Og hun kan stå helt alene hvis hun får noe å holde seg til. Okei, hun reiser seg ikke selv, men hun står! Og i går gikk hun et par skritt mens hun holdt seg til lekekassa med hjul på. Gjett om jeg ble stolt da!

Og når det gjelder nyhetsmailene, så ja da, jeg abonnerer fremdeles på dem. Men de er mer til frustrasjon enn glede. Tror rett og slett jeg er litt avhengig…

Du vet du har en toåring i huset…

Du vet du har en toåring i huset, når småttingen hyler sammenhengende i 20 minutter fordi…

Foto: Kjetil Ree

…du åpner bananen i feil ende

…brokkolien havner oppå gulroten på middagsfatet, og ikke omvendt

…det var Pingu som sto i dvd-spilleren, ikke Postmann Pat

…du tilbyr deg å bytte til Postmann Pat

…i morgenstresset tar du frem Mikke Mus-underbuksa fra skapet og ikke den med Elias

 

Du vet du har en toåring i huset, når knøttet kaster seg dramatisk ned på gulvet og hamrer knyttnevene gjentatte ganger i parketten fordi…

…du tar på venstre sko først, ikke høyre

…i et forsøk på å være morsom, stikker du hodet ut fra kjøkkenet med to stangselleri i ørene og later som om du er Shrek

…du gjør den store feilen å brette brødskiva med kaviar i to ved frokostbordet

…du spør om de har gjort noe gøy i barnehagen i dag

…du peker på et fly på himmelen og sier: Se, der er et fly!

 

Du vet du har en toåring i huset, når den lille hopper opp og ned på stuegulvet og slenger alle lekene rundt seg med kjempesinna ansikt fordi…

…du tar feil og gir knøttet jordbær-kroneis i stedet for sjokolade

…du sier unnskyld, tar jordbærisen selv og fisker fram en sjokolade-kroneis fra fryseren

…du tilbyr knøttet BÅDE jordbær- og sjokolade-kroneis

…knøttet må sette seg i bilen for å kjøre til barnehagen (hvilket man for øvrig har gjort hver ukedag i over ett år)

…du gjør den helt utilgivelige feilen å spørre om småttingen er sulten

 

Du vet du har en toåring i huset, når arvingen skyter fram underleppea, legger armene i kors og surmuler i én time fordi…

…du er i godt humør

…i alt kaoset, har du glemt å vaske Svampe Bob-t-skjorta

…du tilbyr den lille å gå med møkkete Svampe Bob-t-skjorte i barnehagen

…du prøver å gi ungen en liten kos

…du brer på dyna opp ned

 

Hva har utløst trassanfall hos dine søte, små?

Vil du se på når far tisser?

Da har mannen i Kasa Caos fått boltre seg med tastaturet igjen:

 

– Lillemann! Lillemaaaaann! Kom, kom hit og se. Jeg står på kjøkkenet og ser at en liten katastrofe er i emning.

Lillemann er på full fart mot sin lillesøster med et blikk jeg ikke liker. Sannsynligvis vil han enten denge henne i hodet med lekespaden han har i hånden, eller sette seg på ryggen hennes slik at hun ikke kommer noe sted. Resultatet vil bli en grinende lillesøster og tenkekrok for storebror. Mye styr nå som vi straks skulle ut av dørene og over til fellespoolen for et ettermiddagsdypp.

Intervensjon, avbrytelse, distraksjon.

Jeg føler meg nesten som en general som har blitt overrasket av fiendens plutselige bevegelser og må iverksette mottiltak. Jeg roper så godt jeg kan for å få toåringens oppmerksomhet. Vet ikke helt hva jeg skal finne på som er så spennende for ham. Men hvis jeg klarer å stoppe ham uten nødvendigvis å løfte ham bort eller kjefte på ham, er husfreden vunnet.

Lillemann følger nøye med når far tisser.

– Lillemaaaaaann, vil du se på at far tisser?

Overraskelsesangrepet avsluttes før det kommer i gang.

– Jaaa, roper han. Løper over til meg. Tar meg i hånda og følger med ut på do. Jeg måtte vel egentlig ikke tisse. Men drar frem Vetlesjur og klemmer ut en liten stråle. Lillemann følger fasinert med. Konstaterer at far står når han tisser.

– Lillemann sitta tissa.
– Ja, du skal få tisse etterpå, sier jeg og rister løs de siste dråpene og trekker Vetlesjur inn før jeg setter ham på do.

 

Å ha gode distraksjoner, som virker hver gang, er gull verd for småbarnsforeldre. Hva er ditt knep for å avlede påbegynnende katastrofer?

Jeg hater å leke med barna!

Jeg hater å bygge Lego med Lillemann. Han setter aldri klossene der jeg vil han skal sette dem. Og han river ned alle tårnene med en psyko latter før vi rekker å bygge dem skikkelig høye.

Nei, mamma gidder ikke bygge Lego nå. Det får du gjøre alene.

Og jeg kan ikke fordra å tegne med barna. Noe så kjedelig! De holder seg aldri innenfor papiret. De eier ikke sans for hvilke farger som passert sammen, de tegner bare meningsløse kruseduller og krøller arket.

Jeg baker aldri med barna mine. De søler og griser og stikker fingrene i glasuren før den er tørr.

Grøss, så kjedelig. Gleder meg til barna blir så store at de klarer å gi seg selv fart i husken.

Det aller verste jeg vet er å dytte husker. Dytt, dytt, dytt. Lillesøster kan sitte der i timevis og gynge fram og tilbake. Wiiiii, wiiiihiiii, wiiiiii. Jeg hater det!

Klistring, liming, klipping i kartong og alt som har med glitter å gjøre, holder jeg meg langt unna. Jeg kan virkelig ikke fordra det.

Jeg hater i det hele tatt all lek som foregår på gulvet. Lekeborger, biler, figurer, dukker, klosser… Nei takk!

Men jeg tar gjerne med barna ut på sykkeltur i skogen. Plukker kongler fra trærne og fekter med pinner vi finner på bakken.

Fotball er gøy!

Eller tar med fotballen til nærmeste fotballøkke. Lillemann er en reser med venstrefoten.

På vei til butikken, bruker vi å samle steiner som vi kaster i kanalen. Gjett om vannspruten står!

Her om dagen glemte vi helt tiden mens vi klatret i et eldgammelt tre. Et sånt kjempestort tre man bare ser i tegnefilmer. Vi kom hjem lang etter leggetid…

Til helgen skal vi sove i telt i hagen. Vi skal bygge det selv med stoler og laken. Så skal vi ligge der inne og gjøre grimaser mens vi lyser på hverandre med lommelykt og spiser kjeks og sjokolade.

Gjett om jeg gleder meg!

***

Noen ganger føler jeg at jeg MÅ gjøre disse teite tingene jeg hater for å være en god mor. Hva syns du? Gjør du ting du egentlig ikke liker sammen med barna dine bare fordi du føler at du må? 

Er jeg helt skrullete?

”Se! Kom og se på Pernille”, roper jeg til Sjur som står på kjøkkenet. Han titter rundt hjørnet mens han tørker hendene på oppvaskhåndkleet. I sofaen sitter Pernille og spiser på et jordbær.

”Hva? Hva er det?”

”Ja, men ser du ikke? Se hva hun gjør med tunga hver gang hun tar en bit. Hun krøller den sånn rart. Se så søt hun er!”

Sjur ser på Pernille en liten stund til. Så ser han rart på meg før han mumler noe og forsvinner ut på kjøkkenet igjen.

***

Jeg kikker spent rundt på alle de andre som står i kø foran kassen. Rasmus sitter i setet foran i handlevognen og har nettopp plukket opp en boks bringebær fra vognen.

”Bittebær til middag?” sier han og ser på meg med spørrende blikk.

Men de andre køståerne ser bare rett framfor seg og tenker på sitt.

”Ha ha ha!” ler jeg høyt og rister på hodet.

”Hva sa du Rasmus?”

”Bittebær til middag?” sier han igjen og ser seg rundt.

Jeg ler enda høyere og rufser han i håret.

”Nei, Rasmus. Vi skal ikke ha bringebær til middag”, sier jeg og kan ikke skjønne at ikke alle andre bryter ut i latter over at Lillemann vil ha bringebær til middag. Og bittebær…hvor søtt er det ikke å si det da?

***

”Se hit da. Se hit nå”, tenker jeg en dag jeg sitter på stranda med Pernille. Ved siden av meg sitter en familie med tre barn, den minste på størrelse med Pernille.

Pernille borer ansiktet inn i halsgropen min før hun spretter fram igjen og sier ”Bæææææ”.

Den store familien er opptatt med sitt og enser verken meg eller Pernille.

Pernille smiler og ler og gjemmer ansiktet igjen.

”Se nå. Se nå så utrolig søt jenta mi er”, tenker jeg og skotter på nytt bort på familien. Moren lar blikket sveipe forbi oss akkurat i det Pernille spretter opp med et nytt ”Bææææææ”.

Hun smiler trett og fisker fram en flaske solkrem fra bagen.

Jeg kan ikke skjønne at hun ikke syns det er hysterisk morsomt. Lille Pernille med det søte babyfjeset sitt som så lykkelig leker borte bæ. Og hvor morsomt er det ikke at hun sier ”Bææææ” i stedet for ”Bøøøøø”?

***

”Sjur! Hent kameraet. Skyndt deg!” roper jeg inn fra svømmebassenget. Like etter står Sjur i døra med kameraet i hånda.

”Hva da?” spør han og ser seg rundt etter noe å ta bilde av.

”Se på Rasmus, han tar foten opp sånn og vifter med tærne under vannet. Vis far hva du gjorde, Rasmus”.

Rasmus ser stolt opp på far og løfter foten og vifter med tærne sånn som han har fått beskjed om.

”Se! Se så flink han er”, sier jeg og klapper i hendene.

Sjur ser rart på oss et øyeblikk før han løfter kameraet og knipser i vei, uten helt å forstå det store med tåviftinga. Rasmus smiler og ler og løfter foten høyere enn noen gang.

***

Jeg ser forventningsfullt på min barnløse venninne over bordet. Vi er ute og spiser lunsj med barna. Rasmus har akkurat gitt Pernille en stor, våt smask midt på truten.

”Wiiiiiiiihiiii”, hviner Pernille og dytter ham leende vekk.

Men min venninne er i gang med en fortelling fra jobben og enser ikke opptrinnet.

Jeg ler og plukker opp skjeen Pernille for n’te gang har kastet på gulvet.

”Hæ? Hva var det du sa?” Min venninne forventer tydeligvis et svar på noe.

”Beklager, men Rasmus tok tak rundt halsen til Pernille og ga henne et skikkelig kyss midt på truten”, sier jeg og ler.

”Det var så utrolig søtt”, fortsetter jeg.

Men min venninne er allerede i gang med historien fra jobben. Jeg hører med et halvt øre om sjefer, kollegaer, arbeidstid og muligheter, men kikker like mye på ungene. Mon tro hva de finner på nå? Jeg vil jo ikke gå glipp av noe.

I det vi klemmer ha det ved bilen, ser hun på meg med et skjevt smil.

”Du er blitt helt rar du, Marte, etter du fikk barn. Du har liksom blitt litt sånn skrullete. Og fjern. Sånn som gamle damer blir”, sier hun og setter seg inn i den bittelille golfen sin.

Hmm, skrullete jeg? Ja kanskje det. Men da lurer jeg på hvordan jeg blir når jeg blir gammel.