En mammablogg, garantert fri for kakeoppskrifter og interiørtips

Kle på seg selv

Har du  fått med deg at jeg har flyttet bloggen? Nå ligger den på casakaos.no. Stikk innom hvis du vil følge meg fremover. Denne siden blir nemlig snart lagt ned.

*****

Jeg ser på klokka. Ett kvarter til vi må ut av døra. Trekker pusten.

”Sånn Lillemann, da må du få på deg noen klær”, sier jeg med min søteste rosa sukkerspinnstemme. Jeg unngår å se på ham. Innbilder meg at han kan lese tankene mine. Føle usikkerheten.

Jeg snur meg mot klesshylla og tar fram en blåstripete t-skjorte. Ruller den opp og strekker armene ned med t-skjorte-halsen klar til å tre over hodet hans.

Vær så snill. Bare la mamma få kle på deg i dag, tenker jeg og unngår fortsatt blikket hans. Later som om dette er en helt naturlig del av morgenstellet.

”Neeeeeiiiii!” I neste øyeblikk løper den lille pjokken ut av badet med armene viftende over hodet, som om han skulle ha en hel sky med fluer rundt seg.

Svampe Bob er sjefen! Men ganske teit, spør du meg…

Pokker og! Da får vi prøve Svampe Bob-trikset.
”Lillemann! Kom hit, så skal du få på Svampe Bob-t-skjorta!” Jeg hater den t-skjorta. Lillemann elsker den. Var det opp til han, kunne han gå med den hver dag.

To, store, blå øyne titter på meg rundt dørkarmen.
”Nei”, sier han og gir meg sinnablikket.
Jaha… Da er det tydeligvis alvor. Hvis ikke en gang Svampe Bob hjelper.

Jeg kikker ut av vinduet et lite sekund. Hva gjør jeg nå? Klokka er tolv minutter til avgang.

”Se nå. Se her. Du kan få velge. Svampe Bob…” Jeg blar fort gjennom haugen med t-skjorter. Prøver å finne favorittene. ”Den med gutt på, eller den med bil, båt og tog. Hvilken vil du ha?”
Jeg holder de tre t-skjortene fram foran han. Han ser på dem med alvorlig mine. Jeg rister på dem, en etter en. ”Svampe Bob, blå striper eller bil, båt og tog?”

Kom igjen da. Er det virkelig så vanskelig?

”Den”, sier han og peker på bil, båt og tog.
”Den? Ja, den er fin”, smiler jeg og ruller den opp med hendene klar til å dra den over hodet hans.

”Neeeeeiiiii!”
Og der forsvant han ut av badet igjen.

Jeg setter meg ned på dolokket med bil, båt og tog i hendene. Ok, da blir det tvang.
”Kom hit Lillemann!” roper jeg ut i gangen.

”Kle på selv”, roper toåringen fra stua.
Jeg ser på klokka. Ti minutter til vi må gå.

Greit. Jeg tar med t-skjorta, sokker og bukse inn i stua. Tar Lillemann under armen og plasserer han i sofaen.
”Greit. Se her. Du tar på deg t-skjorta, så kler jeg på deg bukse og sokker. Ok?”

Akk, du toåring. Hvorfor må du ha din egen vilje?

”Ut!” sier Lillemann og retter pekefingeren mot gangen.
Jeg vurderer situasjonen. Hadde jeg bare hatt en bruksanvisning.

”Du får to minutter. Mamma går ut. Når mamma kommer tilbake har du tatt på t-skjorta? Ok?”
Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg sier ok. Jeg får aldri noe svar eller bekreftelse på at han faktisk hører etter uansett.

”Hjelp! Hjelp!” Ett minutt senere skjærer den lyse, inntrengende barnestemmen gjennom hele huset.
I sofaen sitter Lillemann fast i t-skjorta. Han har tatt både hodet og én arm inn i samme hull. Jeg kveler en liten latter og motstår fristelsen til å hente kamera. Han ser faktisk utrolig morsom ut der han sitter og kaver med den ene armen rett opp.

”Uff da. Her, la mamma hjelpe deg”.
”Neeeeeiiiii”, hyler han og prøver å kaste seg rundt. Men det gjør bare vondt verre. Han sitter stokk fast.

Nei, nå er det på tide å bli streng mamma. Jeg tar tak i armen hans og drar den ut. Trykker t-skjorta over hodet og drar ermene over de spinkle armene. Alt til ville protester.
Der, der var den på. Nå når vi først er i gang er det bare å dra på buksa i samme slengen. Det er som å kle på en blekksprut. Men det går. Sokkene er verre. Jeg blir stadig overrasket over hvor fort og hardt disse små føttene kan sparke. Men det går det og.
Sånn, da har jeg en påkledd, men rasende unge.

Jeg går ut på badet for å få på litt maskara før vi går. Da jeg er halvveis over den ene vippen, står Lillemann i døra. Uten t-skjorte.
”Svampe Bob”, sier han med sutrestemme.

Det er i slike øyeblikk det er viktig å være konsekvent. Det er nå jeg må stå på mitt og ikke belønne hyling, skriking og sutring. Men vi må gå om tre minutter. Og jeg må få maskaraen på det andre øyet også. Så jeg slenger Svampe Bob-t-skjorta bort til han. Uten å si et ord. Han tar den i hånda og drar den etter seg langs gulvet ut til stua.

Sånn. Lommebok, nøkler, mobil.
”Kommer du Lillemann?”

Pom, pom, pom. Små føtter løper over gulvet. Svampe Bob smiler stort fra ryggen hans.
Bak frem. Selvfølgelig.
”Jeg skal bare”… sier jeg og tar tak i det ene ermet.
”Neeeeeeiiiiii!”
Ok. Greit. Det får være. Da blir det Svampe Bob på ryggen i dag. Alt for husfreden.

Vil dine barn kle på seg selv, eller vil de ha hjelp?

 

 

Reklamer

Comments on: "Kle på seg selv" (5)

  1. Divamamma said:

    Haha! I know the feeling! Når største tassen var 3 år fant han ut at han skulle kun ha dongeri bukse! Uansett! Etter x antall morninger med krangling og tvangs påkledning fant jeg ut at vi drar på shopping! Han fikk velge bukser, t-skjorter og gensre selv! Siden har vi ikke kranglet og han bruker fremdeles dongeri! Nå er han 11 år:)

  2. Elsker dette innlegget! Er nok snart der selv… Eldste er 18 mnd, yngste er 7 uker, saa forelöpig faar jeg bestemme paakledning, men det varer nok ikke lenge 🙂

    • Tja, det spørs. Kan nok hende du får noe å bryne deg på snart 🙂
      Men du, har du fått med deg at jeg har flyttet bloggen? Nå ligger den på casakaos.no. Stikk over der en tur hvis du vil være med videre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: