En mammablogg, garantert fri for kakeoppskrifter og interiørtips

Hilton-helvete

Kelneren bøyer seg ned og plukker opp sugerøret lillesnuppa har kastet på gulvet. Han rister på hodet og sukker på dansk mens han retter seg opp. Lillemann sitter på stolen sin med sjokoladekake over hele ansiktet og synger «Finkel finkel little star» av full hals mens han dirigerer i lufta med skeien. I det kelneren reiser seg opp, kaster han et blikk på sjokoladetrynet til Lillemann, og rister på hodet igjen.

Det er da jeg får nok. Jeg møter blikket hans og reiser meg med gråten i halsen.

«Du! Nå har du gjort det veldig klart for oss i hele kveld at du ikke vil ha oss her. Men vet du hva? Vi ønsker ikke å være her vi heller! Jeg vet det er selvmord å spise middag på Hilton med to slitne, overtrøtte barn. Men hva vil du vi skal gjøre da? Jeg gjør så godt jeg kan her!»

Jeg venter ikke på svar. Tar en hylende Lillemann, som absolutt ikke vil gå fra sjokoladekaken sin, i armene og går opp på rommet.

To timer tidligere var stemningen høy på det flotte hotellrommet. Vi hadde rensket minibaren for sjokolade og brus, hoppet i sengene og testet det store, blankpolerte badekaret. Barna var usedvanlig blide og glade etter å ha reist hele dagen uten å ha sovet formiddagslur. Nå ventet vi bare på at middagsserveringen skulle åpne.

Vi var på Hilton på Norwegians regning. Dårlig vær på Gardermoen gjorde at flyet til København ble en time forsinka. Dermed rakk vi ikke flyet videre til Alicante. Bonger til middag og frokost skulle sikre oss mat.

«Det er selvmord», sier Sjur.

«Nei da. Det kommer til å gå så bra. Se bare så glade de er», sier jeg mens jeg klapper takten til Lillemann som danser noe som skal minne om breakdans på gulvet.

«De er jo maniske», sier Sjur og kaster et bekymret blikk på lillesøster som krabber rundt og rundt på gulvet med tunga ute mens hun ler høyt.

«Maniske? Pføy. De er glade. Gå og gjør deg klar nå».

Men som en relativt erfaren mor burde jeg vite at denne dansen er et tegn på overtrøtthet. Og blandet med store mengder sjokolade fra minibaren, kan det bare bety én ting: Katastrofe!

Det var en glad og fornøyd gjeng som entret middagsrestauranten. Vi bestilte cola og vann på flaske mens magen dirret i spenning etter laksepaté med dill, kalvefilet i trøffelolje, aspergessymfoni, potetcrème, soppfricassè, kamskjell, franske oster og sjokolade-nemesis.

Som Lillemann ville ha sagt: Yummy yummy, there’s a party in my tummy.

Det begynte ganske greit. Vi tøyset og lo alle mann. Kanskje litt høyt, men hallo, det er vel lov å ha det litt gøy? Selv på Hilton? Fikk et stygt blikk fra kelneren fra andre siden av rommet. Men jeg kunne ikke bry meg mindre.

Men midt i laksepateen, hopper Lillemann ned fra stolen. «Mett», sier han og går bort til barna på nabobordet.

Jeg henter ham bestemt tilbake og setter ham på stolen.

«Her, spis litt til. Mmmmm, det er deilig», sier jeg mens jeg fører gaffelen med pasta mot munnen hans.

Lillemann gjør en grimase og vrir seg på stolen. «Neeeeeiiiii», knirker han og rekker ut tunga.

«Han spiser hvis han er sulten», kommer det informativt fra mannen.

Snuppa har fått en brødbit å tygge på. Hun river av små biter og putter annenhver i munnen. Resten går ned på gulvet. Jeg kikker meg rundt. Ingen ser brødbitene på det eksklusive Hilton-teppet. Best bare å la henne være da, så lenge hun er stille. Jeg kan plukke de opp siden.

Lillemann har sklidd ned fra stolen igjen. Bak meg står en sånn liten handikap-heis som bare går opp to trappetrinn. På veggen ved siden av heisen lyser to knapper så grønt og fint. Lillemann ser på dem med store øyne.

Ja, ja. Så lenge han bare ser, tenker jeg og tar en stor bit av fisken. Tygger så vidt ferdig før jeg kaster innpå en bit til. Kjenner pulsen øke i takt med barnas rastløshet.

Sjur prøver å få litt suppe i snuppa. Men hun spruter den ut igjen over den fine kjolen sin. Bak meg hører jeg at handikap-heisen er i bevegelse.

Det er da denne danske kelneren kommer forbi bordet vårt første gangen. Han kikker på Lillemann. Så på snuppa. Og rister på hodet. Uten å se på oss. Et sånt rist det er meningen at vi skal se. Som om han liksom bare gjør det for seg selv, men likevel er veldig klar over at vi får det med oss.

Jeg strekker ut armen og tar tak i håndleddet til Lillemann.

«Ikke», sier jeg lavt men bestemt mens jeg retter ut pekefingeren på den andre hånda i stram giv akt.

Han vrir seg unna og går to skritt bakover. Så langt at jeg akkurat ikke når ham. Han sparker forsiktig med den ene beinet i gulvet mens han vrir overkroppen fra side til side så armene svinger rundt ham.

Ok. Det er siste dag av ferien. Vi er på Hilton. Det har vært en lang dag og vi er sultne og trøtte. Dette er ikke tidspunktet å drive barneoppdragelse. Nå gjelder det bare å komme gjennom middagen med minst mulig kaos.

«Ba ba ba ba», sier lillesøster og kaster gaffelen på gulvet blant brødsmulene.

 

Kelneren kommer tilbake. Han sukker og plukker opp gaffelen. Tar en serviett og samler sammen brødsmulene.

«Takk», sier jeg og smiler. Men han himler med øynene og går videre.

Pokker.

«Sqiiiiik! Squiiiiik!» Jeg hopper to centimeter over stolen. Lillemann skyver en stol bortover gulvet.

«Nei, nå er det nok!» Jeg reiser meg opp, tar tak under armene hans og løfter ham opp på stolen ved bordet. Han gjør seg stiv som en pinne. Jeg prøver gjentatte ganger å bøye hofter og knær i sitte-vinkel, uten hell. Skulle nesten tro han hadde springfjær i leddene.

«Ok. Du trenger ikke sitte ved bordet. Men ikke riv ned noe og vær stille», kommanderer jeg.

Lillesnuppa er også lei av å sitte stille. Sjur løfter henne ned på gulvet. Det gjør vel ikke noe om hun krabber litt rundt bordet.

Vi rekker akkurat å skåle i Cola light, før jeg hører et smell. Lillemann har åpnet alle skapdørene på skatollet der kelnerne henter tallerkener, glass og bestikk. Nå smeller han dem igjen, en etter en, så hard han bare kan.

«Bam! Bam! Bam! Bam!»

Kelneren står to meter unna og ser på Lillemann. Han krysser armene og rister på hodet. I det jeg kommer frem, sukker han høyt.

Gud, så irriterende han kelneren er!

Så begynner Lillemann å løpe. Bortover restauranten. Jeg setter etter. Den lille kroppen manøvrerer seg lett og smidig mellom bordene. Jeg har ikke sjans, slakker farten og smiler unnskyldende til de andre gjestene. Får noe smil tilbake men de fleste ignorerer oss eller kaster et surt blikk på meg.

Bak meg hører jeg et hyl. Lillesnuppa har kommet seg ubemerket ut i gangen, som går rett ved bordet vårt, og en eller annen har tråkket på hånda hennes.

Time out på Lillemann i tre minutter. Tilbake ved bordet. Kniv og gaffel blir plutselig trommestikker og bordet tromme. Ny time out. Denne gangen helt ute ved rulletrappene som går opp til flyplassen.

Det går fem minutter. Lillemann hyler fortsatt. Folk stresser forbi med kofferter på slep. De fleste kaster kjappe blikk bort på oss. Andre stopper nærmest opp og ser på meg som om jeg skulle ha mishandlet han. Jeg gidder ikke forklare en gang. Kan de ikke bare gå videre. Har de aldri sett en toåring på time out før?

Det går ti minutter…

Tolv…

Gråten og trampingen går sakte over. Her burde jeg kastet inn håndkleet og satt strek. Tenkt at nok var nok og tatt den lille toåringen min med opp på rommet. Men jeg hadde så innmari lyst på dessert. Den sjokolade-nemesisen så helt fantastisk ut.

«Skal vi gå og spise sjokoladekake?» spør jeg og får et hvinende «jaaaaa» til svar.

«Men da må du love å sitte stille på stolen din og spise». Ja visst. Lovnader gis i fleng.

Tilbake ved bordet vårt har lillesnuppa funnet veien til fars fang. Hun har tårer i øynene. Sjur er rød i ansiktet og har fått store poser under øynene. Jeg tør ikke en gang spørre hva som har skjedd.

Lillemann sitter glad og lykkelig og spiser sjokoladekake. Han nynner og koser seg. Jeg sitter på nåler. Nynningen øker i styrke uten at jeg legger merke til det. Og etter et par minutter underholder den kakespisende gutten min hele restauranten med sangen sin. Lillesnuppa får tak i et sugerør som hun kaster på gulvet, akkurat i det sure-kelneren går forbi…

Det er da jeg skjeller ham ut og tar med meg barna opp på rommet.

På toppen av det hele tok det to timer før de søte, små sovnet. Og de våknet før klokka 5.00 neste dag!

Puh. Aldri mer!

 

Har du spist på fin restaurant med barna? Og hvordan gikk det?

 

Husk at jeg har flyttet bloggen. Nå ligger den på casakaos.no. Stikk innom hvis du vil følge meg fremover. Denne siden blir nemlig snart lagt ned.

Reklamer

Comments on: "Hilton-helvete" (6)

  1. Om jeg har spist ute med barna, ja! Dvs mest med eldstemann forelöpig, men det kan tidvis vaere en prövelse. Heldigvis bor vi i Frankrike, og her er toleransen for barn paa restaurant muligens noe höyere enn i Skandinavia, men det er like fullt slitsomt aa pröve og faa i seg maten mens poden flakser rundt 🙂

    • Jeg bor egentlig i Spania, og her er også terskelen mye lavere for å spise ute med barn. I Skandinavia er det forventet at barna skal sitte musestille og ikke lage en lyd hvis de er med ut på restaurant. Her er det ingen som bryr seg om de går litt rundt eller synger en sang ved matbordet 🙂

  2. Med små barn er det et mareritt med restauranter.
    I sommer var vi på svensk Herrgård, og toåringen sprang ut 10 ganger, (det var enten det, eller la henne skrike og plage alle i restauranten). Vi hadde gledet oss til å spise fantasisk mat og satt et stykke fra alle andre og likevel ble det umulig. Neste dag gikk jeg innom en butikk og kjøpte 150 (svenske,))kroner i klistremerker, små binderser i forskjellige farger osv osv, og for hver gang hun ville ut av stolen og ut av restauranten så fant jeg frem noe nytt fra posen. Dèt gjorde at hun bare forsvant ut to ganger og vi fikk faktisk spist. Men stress var det likevel.. Hilton i danmark får forøvrig ikke noe besøk av oss, hverken med eller uten barn. Kelneren fortjente å bli kjeftet på og mere til (hva med å hjelpe til? Finne noe spennende frem? Få opp stemningen?)

    • Kjempelurt å kjøpe mange småting som man kan fordele utover måltidet. Har prøvd det selv noen ganger. Det funker av og til, men ikke alltid.
      Men du, har du fått med deg at jeg har flyttet bloggen? Nå ligger det nå casakaos.no. Hvis du vil være med videre, må du bli med over dit. Denne siden blir nemlig lagt ned snart. 🙂

  3. Ida Bommen said:

    Har lestbloggen din en stund, og sitter igjen med mange ulike følelser etter hvert innlegg. Er fullstendig enig med deg slik situasjonen var på Hilton er det ikke tid og sted for barneoppdragelse, men voksenoppdragelse!! Jeg synes lillemann har gode signaler på situasjonen som utspiller seg, for enhver voksen kan drite i å kommandere et barn i en slik situasjon. Og, heia pappa som senser noe viktig her; de er maniske!!! De er jo slitne, trøtte, på et nytt sted, og med slitne og frustrerte voksne, som tar et valg som setter barna i en tøff situasjon; spise på en fin restaurant på et dårlig, dårlig tidspunkt… Hva slags støtte gir dere barna deres i en slik situasjon, hvordan forbereder dere de to små slik at de kan takle en slik utfordring, for meg så virker det som om dere lar de spise sjokolade og frese rundt etterpå. Ingen voksne som gjør et forsøk på å regulere ungene, hjelpe ungene til å roe seg og til å forstå på sin barne-måte. Jeg vet at jeg tolker ut ifra hvordan jeg leser ditt inlegg, og jeg har ikke vært og sett, og jeg kjenner ikke deg – men jeg skjønner at du virkelig elsker barna dine, men blogg innlegg etter blogg innlegg får meg til å gri meg i stolen fordi jeg leser om to barn som vikler seg inn i kaos etter kaos, og da mener jeg at den voksne ikke tar rollen sin som tilrettelegger, forbereder, hjelper til med forklaringer slik at barna får et følelsesmessig godt utgangspunkt til å være i verden. Jeg synes ikke det er greit å utlevere ungene sine på den måten du gjør med din blogg, jeg ser ikke humoren i det, men kan kjenne igjen frustrasjoner som mamma selv, men akkurat nå vekker du fag personen i meg, og jeg er nok i mange sine øyne ufin ovenfor deg, fordi jeg synes du er ufin mot barna dine.

  4. Hei Ida
    Nei, syns ikke du er ufin. Det er helt ok å være uenig med meg.

    Først vil jeg bare si at denne bloggen ikke er en dagbok. Den er en samling historier der jeg ofte tar utgangspunkt i noe som har skjedd, og så setter jeg det gjerne på spissen, overdriver eller til og med underdriver noen ganger.

    Og så har det seg sånn at det jeg skriver om er kanskje ti, tjue prosent av hverdagen vår. Resten av tiden har vi det (stort sett) veldig fint, og jeg har to velfungerende og harmoniske unger. Jeg har valgt stort sett bare å skrive om de vanskelige situasjonene man kan havne i som foreldre. Men det betyr ikke at vi har det sånn hele tiden.

    Jeg tror mange, meg selv inkludert, vet godt hvordan vi skal forholde oss til barna i forskjellige situasjoner. Vi leser jo stadig artikler i avisene og på foreldresteder som forteller oss hvordan vi blant annet skal forberede barna, tilrettelegge og forklare, akkurat som du skriver. Men noen ganger går det bare helt skeis. Stort sett fordi jeg overser, glemmer eller med vilje ikke orker å gjøre som jeg burde gjøre (ifølge disse artiklene). Eller at intensjonen var god, men utfallet ikke ble helt som forventet. Og da kan det bli kaos. Det er disse episodene du leser om her.

    Når det gjelder dette med å utlevere barna, er det noe jeg har brukt mye hjerneaktivitet på. Jeg har kommet frem til at så lenge jeg ikke bruker navn på dem, og ikke bilder der de er lett gjenkjennelige, så kan jeg stå inne for det. Og så vil jeg gjerne presisere at jeg aldri mener at barna mine er vanskelige eller oppfører seg feil. Det er tvert imot meg som mor som feiler i disse historiene.

    Håper dette var litt opplysende.

    Ellers har jeg flyttet bloggen til casakaos.no. Hvis du vil være med videre, må du bli med over dit. Håper vi sees igjen der.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: