En mammablogg, garantert fri for kakeoppskrifter og interiørtips

Posts tagged ‘baby’

Artikkel om meg i Hegnar Kvinner

Hegnar Kvinner har skrevet en artikkel om meg og at jeg tok mammapermen her i Spania.

Her finner du en del tips og gode råd, dersom du vurderer å gjøre det samme.

Hva bør man tenke på før man reiser?

Går man glipp av rettigheter man ellers ville hatt i Norge?

Hva er de største utfordringene, og de største bonusene?

Og finnes det noen typisk utenlandsforeldre-feller?

Artikkelen finner du her: Hegnar Kvinner

Har du noengang vurdert å ta foreldrepermen i utlandet?

Prinsippene som falt

Jeg trengte bare å kaste et kjapt blikk over bordet på Sjur før jeg skjønte at han tenkte akkurat det samme som meg. På bordet ved siden av oss sitter en engelsk familie og spiser med sine to barn. Vil tippe de er rundt tre og fire år gamle.

Barna sitter rak i ryggen og spiser pent med både kniv og gaffel. Foreldrene diskuterer en film de nylig har sett. For noen søte, veloppdragne barn.

Jeg kikker ned på den store magen min og kjenner i hele kroppen hvordan jeg gleder meg til å bli mamma.

Sjur og jeg har tilbrakt mange kvelder foran peisen med kakao og te mens vi har diskutert barneoppdragelse. Og det fine er at vi er helt enige. Hvor fantastisk er ikke det? Vi syns begge det er kjempeviktig at barna lærer gode bordmanerer. De skal sitte pent på plassene sine helt til alle er ferdig med å spise. De skal bruke bestikk, og ikke spise med fingrene.

Men det stopper ikke der. Vi er helt enige om viktigheten ved å være konsekvent. Nei betyr nei, og det skal det ikke rokkes ved. Det har vi også lest masse om på nettet.

Og så skal barna lære at utestemmen, den bruker vi kun ute. Roping og skriking innendørs er ikke lov. Det er jo logisk, så det skjønner barna så klart.

Vi har også sett mange eksempler der foreldre bruker godteri som lokkemiddel for å få barna til å gjøre som de vil. Himmel og hav! At det går an. Så senest i går en dame med en skrikende unge på Meny. ”Du skal få sjokolade når vi kommer ut av butikken. Men da må du reise deg og slutte å gråte NÅ!” Jeg bare ristet på hodet og strøk meg over magen.

Vi er også helt enige om at barna skal være med og rydde. Sko er ikke lov i sofaen. De må lære seg å sovne selv og sove hele natta gjennom uten at en av oss sitter inne hos dem. Smokken er kun forbeholdt kose- og sovetid. Det er også viktig at barna lærer seg å leke alene. De kan ikke være avhengig at vi voksne må underholde dem til enhver tid. Og så skal vi gjøre masse kjekke ting ute, i stedet for å se på tv.

Man leker ikke med maten

Jeg har også tatt masse tester på Klikk.no som viser hva slags mor jeg er. Og hver gang får jeg til resultat at jeg er streng men kjærlig, konsekvent, og avbalansert.

Jeg gleder meg til å bli mamma!

……………………………………..

Tre år senere ligger jeg på alle fire under middagsbordet og plukker opp gulrøtter etter middagens gulrotkrig. Lillemann løper rundt og blåser i 17.mai-trompeten sin.

”Legg den tilbake i skuffen! Den får du kun bruke på 17. mai”, roper jeg fra under stolen. Til døve ører. Jeg slår hodet i bordkanten på vei opp, og snubler i en krabbende Pernille på vei ut til kjøkkenet med dagens gulrotfangst. Pernille begynner å gråte, og jeg plukker henne opp. Får tak i armen til Rasmus i det han runder hjørnet, og røsker trompeten ut av hendene hans.

”Jeg sa, IKKE lov!”, sier jeg og kaster trompeten på gulvet og tråkker på den. ”Sånn, du får en ny senere”.

Først stivner han helt. Så ser han forskrekket på meg. Og så begynner han også å gråte. Jeg samler sammen de hvite, røde og blå plastbitene fra gulvet og hiver dem i søppelbøtta. Kommer plutselig på at barnegråt egentlig er verre å høre på enn 17. mai-trompeter.

Jeg leter fram en smokk fra brødristeren og setter på en film på pc-en.

Rasmus og Pernille ligger oppå spisebordet og ser på film

Stillhet!

Boink, boink, boink, fra stua.

”Ikke hopp i sofaen med sko på”, roper jeg ned trappa. Jeg står oppe og bytter sengetøy.

Boink, boink, boink.

”Se, Pernille. Se”, roper Rasmus begeistret før han begynner å ule som en sirene. ”Uuuææææuuuuuuææææææuuuuuuæææææ”.

”Rasmus! Av med skoene og ikke utestemme inne”, roper jeg ned, denne gangen enda høyere.

Kveldsmat i sofaen

Resten av kvelden bruker jeg til å prøve å få av Rasmus skoene. De er helt nye, og da han først fikk de på, nektet han plent å ta de av. Jeg lokker og lurer og lover han sjokolade til kveldsmat hvis han tar de av før han går i badekaret. Men nei. Til slutt tar jeg de av med makt. Men etter en time med hyling og skriking, setter jeg dem på igjen. Da blir det i hvert fall stille.

Boink, boink, boink

Kveldsmaten fortæres i sofaen med pc-en på.

Jeg krysser fingrene for en god natt. Jeg er utslitt, så jeg orker bare ikke drive med noe Färber i kveld. Jeg legger meg inne hos ungene til de sovner.

”Det må være noe feil med disse testene til Kikk.no”, tenker jeg utmattet før jeg sovner inn.

17. mai 2012

Gratulerer med dagen!

Har hatt en herlig 17. mai i Torrevieja i dag. Glemte nesten at vi ikke var i Norge.

Har gått i tog, spist pølser, is og kake og drukket masse brus. Husket, kastet ringer, hoppet sekkeløp og gått potetløp.

Blide barn og blide foreldre.

Hva har du gjort i dag?

Hjelp, vi flyr! (Med små barn)

Kjære alle dere flypassasjerer som ikke har barn, som har naturlig veloppdragne barn, eller dere som er så heldige å ha lykkes med oppdragelsen:

Casa Kaos på tur

Det er ikke det at vi småbarnsforeldre ikke bryr oss. For det gjør vi. Vi er smertelig klar over hvor lei dere blir av barna våre der vi er tvunget til å være sammen i en altfor trang fykabin. Vi blir lei av dem vi og. Og vi gjør så godt vi bare kan.

Vi skulle fly fra Alicante til Norge i helga. Slik gikk det for seg:

”Jeg må nesten be deg om å få han til å sette seg ned og ta på beltet”.

Jeg smiler unnskyldende mot flyvertinnen mens Rasmus hopper opp og ned i det blå flysetet.

Jeg har prøvd å lokke med banan og lure med sjokolade. ”Se, alle har belte på. Mamma har belte. Far har belte. Lillesøster har belte. Det er loven. Sånn er regelen”.

Men nei.

Jeg har vært streng og jeg har løyet. ”Hvis du ikke setter deg nå, kommer kapteinen og kjefter på deg. Vil du det?”

Men toåringen vil ikke sitte.

Jeg ser hestehalen til flyvertinnen på vei nedover midtgangen. Den spretter så lekkert opp og ned i takt med de lange skrittene hennes.

Lillemann roper og oier. Lange blikk treffer oss sidelengs fra over midtgangen. Jeg smiler unnskyldende tilbake.

Til slutt tar jeg tak i føttene hans og rykker til. Han deiser ned i setet med et hyl.

”Auuuaaaaaa!”

Bakhodet dundret inn i seteryggen. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet, men nå sitter han i hvert fall stille. Jeg blåser på bakhodet og finner fram en banan.

Ved siden av meg sitter Sjur med Pernille på fanget. Hun får nye tenner og har grått siden vi dro hjemmefra. Det var derfor vi holdt på å miste flyet. Stresspakking tar mye lengre tid med en hylende ettåring på armen.

Vi kom heseblesende inn til innsjekkingen på Alicante flyplass, tre kvarter før take off.

Innsjekkingen i Alicante

”Fire spasialbagasje?” spør damen i skranken på gebrokkent engelsk og skuler på oss over brillene.

”Ja, to vogner og to bilseter”, sier jeg og smiler unnskyldende tilbake.

Det ordnet seg heldigvis. Men vi fikk streng beskjed om å være ute i god tid neste gang.

Rasmus teller passene

Tilbake på flyet kommer endelig tralla med mat.

”To tapastallerkener, en sandwich, to vann, en Cola light og en appelsinjus, takk”.

Vi fordeler alt utover klappbordene, for så å finne ut at avstanden mellom stolene og bordene er altfor kort, så lillesøster når borti alt. Hun skal riste på brusen, miste glasset med jus på gulvet, veive med osten og kaste olivenene rundt seg. Storebror blir inspirert, og plutselig står han i setet og veiver med en serranofylt hånd over hodet. Skinken kveiler seg ut mellom fingrene hans som en blekksprut.

Jeg smiler igjen unnskyldende til hestehalen som like etter sitter på kne og tørker opp appelsinjus fra midtgangen.

Puh. Pernille sover.

To timer igjen av flyturen. Og i løpet av de to timene kaster Rasmus ballen sin i hodet på damen foran, han stikker av bortover midtgangen, for så bli funnet under setet til en bergenser, han stjeler en annens gutt bamse og gjemmer den på et sted han ikke husker, han vekker en gjeng sovende, bakfull ungdom og han roper ut så høyt han bare kan at mamma har bæsja da jeg kommer tilbake fra do. Imens river Pernille menyen i to, søler nok et glass, denne gangen vann riktignok, på gulvet og over Sjurs føtter, gråter sammenhengende i én time før hun sovner i ett kvarter, kaster leker hele to seterader fremover og gulper melk på setetrekket.

Alt dette mens jeg løper etter med mitt mest unnskyldende smil og milde øyne.

Under landingen, setter Lillemann seg overraskende pent ned uten protester. På med beltet. Men han insisterer på at solskjermen på vinduet skal være nede.

Jeg drar den opp. Han drar den ned.

Hestehalen hopper forbi, lener seg over oss og forteller meg at solskjermen må være oppe under landing.

Jeg gidder ikke smile til henne engang. Jeg vet da vel at den skal være nede. Ser hun ikke at det er Rasmus som ikke forstår det? Ikke jeg!

Rasmus får tak i noen hårstrå til mannen i setet foran oss. Han snur seg og ser surt på meg. Jeg ser surt tilbake. Der har han sittet i tre og en halv time med musikk på ørene, bok og laptop, mens jeg har løpt rundt som en strikkball med dette unnskyldende smilet klistret over hele trynet.

Nei! Ikke ta av beltet!

Vi er heldigvis snart framme i Oslo. Nå skal vi bare samle sammen bagasjen, som helt sikkert enten mangler noen kolli, eller inneholder en ødelagt vogn eller bilsete. Så skal vi sjekke inn på nytt mot Stavanger. Ny sikkerhetskontroll, en og en halv times venting på Gardermoen, og så fly videre til Stavanger.

Var du så heldig at du møtte oss på strekningen mellom Oslo og Stavanger, må jeg bare få si: ”Unnskyld. Beklager. Det var helt sikkert ikke meningen. Og ja, jeg bør ha bedre oppdragelse på ungene mine. Jeg vet det”.

Og til dere som skal fly med oss tilbake til Alicante førstkommende lørdag:

”Vi sees…” 😉

Da lille Nille kom til verden

For nøyaktig 364 dager siden, våknet jeg tidlig på morgenen. Noe hadde vekket meg, men det var helt stille i huset. Jeg snudde hodet mot andre siden av senga. Der lå mannen min og sov tungt. Det var helt stille i andre etasjen også. Rasmus hadde heller ikke våknet. Da var det der igjen. Murringen i magen som jeg kjente så godt igjen fra forrige gang. Jeg dyttet borti Sjur. ”Sjur. Er du våken? I dag blir vi foreldre igjen”.

Bagen er ferdig pakket med treningsbukser, tykke gensere, kosesokker, altfor store truser, amme bh-er og babyklær størrelse 56. Jeg hiver de siste toalettsakene i, mens mannen henter posen i kjøleskapet med nøtter, bananer, vann og appelsinjus. Matvarene har blitt byttet ut med jevne mellomrom de siste ukene i påvente av den store dagen.

Jeg både gruer og gleder meg. Gruer meg, fordi jeg fortsatt har friskt i minne forrige fødsel som bare er halvannet år unna. Men likevel gleder jeg meg hemningsløst til å få hilse på den lille jenta som har bodd i magen min de siste ni månedene.

Mannen avlyser alle avtaler han har den dagen. Da Rasmus våkner, får vi han i barnehagen i en fei. Ringer min svigerinne og forbereder henne på at hun nok må hente Rasmus i barnehagen senere i dag. For nå er det i gang!

Så er det bare å sette seg ned og vente. Det går fortere andre gangen, har vi hørt. Da kan det skje bare et par timer etter de første små murringene har begynt.

Men vi venter, og vi venter, og vi venter. Jeg går stadig innom do for å sjekke om vannet har gått. Jo, det er kanskje litt vann nå… Kan vel uansett være greit å ringe Føden og forberede dem på at vi kommer i løpet av dagen. Der får jeg, egentlig som forventet, beskjed om å vente hjemme og ringe tilbake når riene blir regelmessige.

Murringen tiltar og går over i lette maserier. Jo, det begynner å gjøre litt vondt. Tar tiden på riene med rie-appen jeg har lastet ned på telefonen min. Ja, jo, de begynner kanskje å bli litt regelmessige også… Greit å ringe Føden så vi er på den sikre siden. Det går jo så fort når man føder for andre gang. ”Har du rier nå?” spør damen i den andre enden. ”Ja, jeg tror det. Det er litt vondt nå”. ”Ja, men da kan du bare vente hjemme en stund til. Du kjenner det når det virkelig begynner”.

Heldigvis er det fint vær ute. Vi sitter i hver vår stol på verandaen og spiser jordbær. Og venter.

Klokken blir 16 og Sjur henter Rasmus i barnehagen. ”Nei, det ble visst jeg som hentet ham i dag allikevel”. Riene blir sterkere. Med jevne mellomrom må jeg reise meg opp og bøye meg over stolryggen på spisestuestolen. Sjur iler til og masserer korsryggen min.

Vi leverer Rasmus hos Sjurs søster. Hun bor rett ved sykehuset. Sitter der og spiser mandariner mens jeg venter videre. Klokken passerer 19. Rasmus er i seng. Vi burde kanskje stikke innom sykehuset nå når vi først er i nærheten. Dessuten tror jeg kanskje at vannet har gått nå.

Vi setter oss i bilen, og jeg ringer Føden igjen. ”Men det er forferdelig vondt”, nesten roper jeg inn i røret til damen i andre enden som lurer på om jeg klarer å snakke mens jeg har en rie. ”Og jeg er nesten helt sikker på at vannet har gått. Nei, det kom ikke mye vann, men babyens hode kan ligge sånn at den stenger for vannet”, belærer jeg henne da hun høres skeptisk ut til hele min påståtte vannavgang.

Ti minutter senere sitter jeg på benken med belter rundt magen. Maskinen de er festet til sier bip, bip, biiip, og spytter ut et ark med grafer. Endelig sjekker de åpningen. Den må være minst seks centimeter. Bare to, sier du? Og ingen tegn til modning? Nehei. Riene er visst heller ikke noe særlig å skryte av. Og vannet har ikke gått, nei.

Vi går slukøret inn døra hjemme. Kommer hun ikke i dag likevel? Det skal jo gå så fort andre gangen. Vi går og legger oss. Er trøtte og slitne og litt molefonkne.

Klokka 2 på natta husker jeg plutselig hvor vonde åpningsriene var. Jeg våkner med et rykk. Pust, pust, pust. Rolig, rolig, rolig. Jeg har ligget en stund med rier i halvsøvne. Men nå er det alvor. ”Sjur, du må våkne. Nå kommer hun”.

Må bare innom badet en tur først. Segner om på gulvet da en ny rie tar tak. Ut i bilen. Bånn gass. Pust, pust, pust. Framme ved sykehuset blir jeg plassert i en rullestol og trillet opp på Føden. ”Jeg vil ha epidural! NÅ!” roper jeg. Men åpningen er på åtte centimeter, så her er det ikke snakk om noen epidural. For nå kommer hun! Inn på føderommet, på med sykehus-skjorta, frem med saccosekken og lystgassen. ”Hvis du føler for å presse, er det bare å sette i gang”, hører jeg jordmora si.

Men timene går. Jeg står på kne over saccosekken med maska til lystgassen presset over munnen så knokene blir hvite. En sykepleier prøver å ta den fra meg: ”Du må bare bruke den når du har rier”. Jeg sender henne et blikk som kunne sendt henne rett i veggen.

Etter fem timer, og med fortsatt åtte centimeter, bestemmer de seg for å ta vannet. Men de har ikke før tenkt tanken, så går det av seg selv. Og der kommer pressriene. Jeg blir snudd rund og presser alt jeg kan. Etter fem, seks pressrier, ser jordmoren opp på meg: ”Hun har mørkt hår”, smiler hun. Enda så sliten jeg er, gir det meg energi til en siste kraftanstrengelse. Og i neste sekund ligger hun på brystet mitt. Lyserosa med hovne øyne.

Klokken er 07.59, tirsdag 19. april 2011.

3985 gram og 50 centimeter lang.

I dag er lille Pernille ett år.

Gratulerer så mye med dagen, jenta mi.