Kjære alle dere flypassasjerer som ikke har barn, som har naturlig veloppdragne barn, eller dere som er så heldige å ha lykkes med oppdragelsen:

Casa Kaos på tur
Det er ikke det at vi småbarnsforeldre ikke bryr oss. For det gjør vi. Vi er smertelig klar over hvor lei dere blir av barna våre der vi er tvunget til å være sammen i en altfor trang fykabin. Vi blir lei av dem vi og. Og vi gjør så godt vi bare kan.
Vi skulle fly fra Alicante til Norge i helga. Slik gikk det for seg:
”Jeg må nesten be deg om å få han til å sette seg ned og ta på beltet”.
Jeg smiler unnskyldende mot flyvertinnen mens Rasmus hopper opp og ned i det blå flysetet.
Jeg har prøvd å lokke med banan og lure med sjokolade. ”Se, alle har belte på. Mamma har belte. Far har belte. Lillesøster har belte. Det er loven. Sånn er regelen”.
Men nei.
Jeg har vært streng og jeg har løyet. ”Hvis du ikke setter deg nå, kommer kapteinen og kjefter på deg. Vil du det?”
Men toåringen vil ikke sitte.
Jeg ser hestehalen til flyvertinnen på vei nedover midtgangen. Den spretter så lekkert opp og ned i takt med de lange skrittene hennes.
Lillemann roper og oier. Lange blikk treffer oss sidelengs fra over midtgangen. Jeg smiler unnskyldende tilbake.
Til slutt tar jeg tak i føttene hans og rykker til. Han deiser ned i setet med et hyl.
”Auuuaaaaaa!”
Bakhodet dundret inn i seteryggen. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet, men nå sitter han i hvert fall stille. Jeg blåser på bakhodet og finner fram en banan.
Ved siden av meg sitter Sjur med Pernille på fanget. Hun får nye tenner og har grått siden vi dro hjemmefra. Det var derfor vi holdt på å miste flyet. Stresspakking tar mye lengre tid med en hylende ettåring på armen.
Vi kom heseblesende inn til innsjekkingen på Alicante flyplass, tre kvarter før take off.

Innsjekkingen i Alicante
”Fire spasialbagasje?” spør damen i skranken på gebrokkent engelsk og skuler på oss over brillene.
”Ja, to vogner og to bilseter”, sier jeg og smiler unnskyldende tilbake.
Det ordnet seg heldigvis. Men vi fikk streng beskjed om å være ute i god tid neste gang.

Rasmus teller passene
Tilbake på flyet kommer endelig tralla med mat.
”To tapastallerkener, en sandwich, to vann, en Cola light og en appelsinjus, takk”.
Vi fordeler alt utover klappbordene, for så å finne ut at avstanden mellom stolene og bordene er altfor kort, så lillesøster når borti alt. Hun skal riste på brusen, miste glasset med jus på gulvet, veive med osten og kaste olivenene rundt seg. Storebror blir inspirert, og plutselig står han i setet og veiver med en serranofylt hånd over hodet. Skinken kveiler seg ut mellom fingrene hans som en blekksprut.
Jeg smiler igjen unnskyldende til hestehalen som like etter sitter på kne og tørker opp appelsinjus fra midtgangen.

Puh. Pernille sover.
To timer igjen av flyturen. Og i løpet av de to timene kaster Rasmus ballen sin i hodet på damen foran, han stikker av bortover midtgangen, for så bli funnet under setet til en bergenser, han stjeler en annens gutt bamse og gjemmer den på et sted han ikke husker, han vekker en gjeng sovende, bakfull ungdom og han roper ut så høyt han bare kan at mamma har bæsja da jeg kommer tilbake fra do. Imens river Pernille menyen i to, søler nok et glass, denne gangen vann riktignok, på gulvet og over Sjurs føtter, gråter sammenhengende i én time før hun sovner i ett kvarter, kaster leker hele to seterader fremover og gulper melk på setetrekket.
Alt dette mens jeg løper etter med mitt mest unnskyldende smil og milde øyne.
Under landingen, setter Lillemann seg overraskende pent ned uten protester. På med beltet. Men han insisterer på at solskjermen på vinduet skal være nede.
Jeg drar den opp. Han drar den ned.
Hestehalen hopper forbi, lener seg over oss og forteller meg at solskjermen må være oppe under landing.
Jeg gidder ikke smile til henne engang. Jeg vet da vel at den skal være nede. Ser hun ikke at det er Rasmus som ikke forstår det? Ikke jeg!
Rasmus får tak i noen hårstrå til mannen i setet foran oss. Han snur seg og ser surt på meg. Jeg ser surt tilbake. Der har han sittet i tre og en halv time med musikk på ørene, bok og laptop, mens jeg har løpt rundt som en strikkball med dette unnskyldende smilet klistret over hele trynet.

Nei! Ikke ta av beltet!
Vi er heldigvis snart framme i Oslo. Nå skal vi bare samle sammen bagasjen, som helt sikkert enten mangler noen kolli, eller inneholder en ødelagt vogn eller bilsete. Så skal vi sjekke inn på nytt mot Stavanger. Ny sikkerhetskontroll, en og en halv times venting på Gardermoen, og så fly videre til Stavanger.
Var du så heldig at du møtte oss på strekningen mellom Oslo og Stavanger, må jeg bare få si: ”Unnskyld. Beklager. Det var helt sikkert ikke meningen. Og ja, jeg bør ha bedre oppdragelse på ungene mine. Jeg vet det”.
Og til dere som skal fly med oss tilbake til Alicante førstkommende lørdag:
”Vi sees…” 😉