En mammablogg, garantert fri for kakeoppskrifter og interiørtips

Posts tagged ‘bæsj’

Bæsjesang

Har du bæsja?

Har du prompa?

Har du danglebær i rompa?

Store, svarte klumper, som dingler når du promper.

Denne festlige Danglebærsangen av Raske Menn, har blitt vår faste bleieskifte-sang. Lillesnuppa ler høyt og spreller som en liten hjulvisp på stellebordet mens jeg står over henne og synger av full hals med bæsjebleia i den ene hånden og våtservietter i den andre.

Dette har etter hvert blitt en så innarbeidet rutine, at jeg helt glemmer at det er folk som snakker norsk her i Spania også. Vi satt på en uterestaurant og spiste lunsj da lillejenta plutselig ble helt rød i ansiktet og fikk dette apatiske bæsjeblikket sitt. Jeg tok snuppa under armen og gikk gjennom restauranten mot toalettet mens jeg nyttet på tonene fra Raske Menn…Har du bæsja? Har du prompa? Trallalala trallalala…rompa. Da jeg lukket døren bak meg hørte jeg et latterbrøl ute i restauranten. Og da jeg kom ut igjen fikk jeg bekreftet det jeg trodde. Der satt det visst nordmenn, ja.

Lillemann, som har sluttet med bleie, har sin egen favoritt. Visvas dosang Diddelido Diddelido:

Her sitter jeg sånn litt på tvers

og synger på et lite vers

og venter på en liten bæsj

håper på en liten dæsj

sier nå må du til pers.

Diddelido, diddelido, alt gikk i do.

Tjohoo!

Og så må vi se på, beundre og diskutere bæsjen i lange baner etterpå. Gjerne mens vi hopper og danser rundt på gulvet i ekstase over bæsjen som kom.

Var det en bitteliten bæsj, spør jeg?

Nei, en kjempestor bæsj, sier Lillemann og strekker armene ut til siden.

Sååå stor, spør jeg og ser veldig overrasket ut.

Ja, kjempestor, hviner Lillemann og løper ut i stua for å fortelle både far og lillesøster hvor stor bæsjen var.

Flere som har noen gode bæsjesanger å dele?

Reklamer

Kaosmiddag

”Bæsje. Bæsje nå!” Rasmus står i stolen og veiver med armene. Vi har akkurat satt oss ned ute i hagen for å spise middag. Jeg løfter Rasmus ned fra stolen og løper etter ham inn på do.

”Nei, du må gjøre deg helt ferdig”, kommanderer jeg da han er på vei ned fra doen før bæsjen har landet. Lillemann har ikke tid til å sitte her. Det står jo spagetti og kjøttsaus på middagsbordet.

”Plingplong”. Jeg fisker opp mobilen fra lomma og leser kjapt gjennom meldingen fra mobiloperatøren som maser på at jeg snart må betale regningen. I mens har Rasmus fått tak i dorullen og kastet den med full kraft ut døra mens han holder et godt tak i enden av papiret.

”Ferdig!”

Rasmus hopper kjapt ned fra dostolen og stirrer fornøyd ned i skåla. Etter å ha beundret og skrytt av bæsjen en stund, fyker Lillemann ut døra før jeg rekker å huke tak i ham.

”Kom tilbake, du må vaske hendene”, roper jeg og snubler i dopapiret på vei ut døra.

Lillemann hviner og ler og løper ut i hagen. Jeg får tak i han rett før han kommer bort til bordet.

”Nei. Vil ikke! Ikke vashe hand”, roper han der han henger opp ned og spreller med beina i armene mine.

Opp trappen, inn på badet, på med vannet.

”Vil ikke, vil ikke, vil ikke!”

To minutter senere kommer vi ut, kliss våte begge to. Rasmus opp i stolen. Jeg på min. Kikker diskret over gjerdet og bort på naboen som sitter på verandaen og leser. Hun kikker opp av avisen og smiler svakt. Jeg smiler tilbake, himler med øynene og heiser opp skuldrene, som for å fortelle henne at toåringer kan være ganske sta, og at jeg kun driver med oppdragelse, ikke mishandling.

Sånn. Roen senker seg over middagsbordet. Jeg legger spagetti og kjøttsaus på fatet til Lillemann og skjærer det opp i små biter.

”Skei”, roper Rasmus frustrert og kaster gaffelen på bakken.

Jeg leter etter skeia på bordet. Nope. Ingen skei der. Tar trappa i ett steg og finner ei skei i skuffen.

”Nei. Ikke den. Min skei!” Den nyhentede skeia havner på bakken ved siden av gaffelen.

”Skeia di er møkkete. Den er i oppvaskmaskinen”, forklarer jeg og plukker den opp. Men skeia havner rett ned på bakken igjen.

”Min skei. Vil ha”, roper Rasmus og korser armene over brystet mens han skyver fram underleppa.

Jeg ser på Sjur som sitter og mater Pernille. Nå er det din tur til å gå.

Men Sjur gir meg et blikk tilbake som sier at han aldeles ikke har tenkt å gi Lillemann viljen sin. Han får spise med den skeia han har fått.

Men vi skal på playdate i parken etterpå. Og hvis Rasmus drar dit på tom mage, betyr det to timer med uavbrutt sutring. Og det orker jeg bare ikke. Ikke i dag. Så jeg løper inn igjen, vasker skeia hans og gir ham den mens jeg mumler noe om at dette ikke må bli en vane og at neste gang får han spise med den skeia han får.

Jeg fyller fatet mitt med spagetti og kjøttsaus. Rekker å ta en bit før Pernille setter i et voldsomt brøl og dytter vekk maten som er på vei inn i munnen, så spagettien spruter rundt henne.

”Hun er tørst”, sier jeg trøtt.

”Vær så snill ikke å gi henne vann rett fra glasset. Det blir bare søl. Du må hente sugerør”.

Sjur reiser seg mismodig og går inn etter sugerør. I mens får Pernille tak i fatet og velter det over hele seg.

”Du MÅ huske å sette fatet utenfor rekkevidde!” grynter jeg i det jeg passerer Sjur i trappa. Han med sugerør, jeg med Pernille.

”Jeg kan ta det jeg”, sier Sjur og strekker armene ut.

”Nei, JEG tar det. Sett deg og spis du”, mumler jeg tilbake. ”Bedre at én av oss får spise enn ingen”.

Av med klærne. Setter Pernille oppi vasken på badet og spyler henne ren. Tomatsausen legger seg som en rød dam i bunnen. På med ny bleie og nye klær. Legger tomatklærne i bløt.

Tilbake ved bordet. Oppdager akkurat for sent at ingen har tørket av Pernilles stol og at jeg nettopp satte henne oppi en blanding av kjøttdeig, tomatsaus og pasta.

Vel, samme det. Nå vil jeg spise.

”Ned!” Rasmus har reist seg i stolen. ”Ferdig spise”.

”Sett deg ned og vent til alle er ferdig”, kommanderer jeg.

”Nei, ned! Sparke fotball”.

Jeg prøver metoden der jeg bare overser ham, med det resultat at han trommer de små hendene i bordet mens han taktfast roper ”fotball, fotball, fotball”.

Sjur og Pernille er akkurat ferdig å spise.

”Ja, men så gå da”.

Rasmus hviner og spretter ned fra stolen. Kommer bort til meg og planter to tomathender på buksa mi mens han gir meg en klem. Sjur er på vei opp trappa med Pernille på armen.

Jeg reiser meg halvt og skal akkurat til å rope etter Rasmus at han må bli med inn og skylle hendene og munnen før han tar borti noe annet med tomatfingrene sine. Men jeg setter meg ned igjen. I andre enden av hagen klatrer Rasmus opp i lillesøsters vogn for å hente ballen. Jeg kan se de røde merkene på kalesjen helt hit.

Jeg tar en munnfull spagetti. Den har blitt kald og seig. Smaker nesten som gummi.

”Mamma fotball”, roper Rasmus og kommer løpende etter meg opp trappa med fotballen over hodet.

”Nei, ikke nå. Nå skal mamma spise middag”.

Jeg går inn på kjøkkenet, smører meg en brødskive med hvitost og låser meg inne på soverommet.

Endelig matro.