En mammablogg, garantert fri for kakeoppskrifter og interiørtips

Posts tagged ‘barneoppdragelse’

Hoppende i live

Jeg satt som vanlig på siden av stolen som var trukket langt nok fra bordet slik at jeg kunne rotere 180 grader til begge sider. Blikket mitt hoppet, fra salaten på bordet til Lillemann som løp over kafégulvet. Tilbake til gaffelen, videre til Lillemann som nå stod og pirket på en plakat på veggen. En slurk vann og en bit tomat. Hvor er han nå? Jeg sveipet over lokalet med blikket. Der. Der var han. På vei opp i sofaen ved nabobordet.

Lillemann elsker å hoppe. Han hopper fra alt, over alt.

Vi hadde nettopp ankommet Haugesund. Tatt flybussen inn til byen og hadde to timer å slå i hjel før bussen gikk videre til Stavanger. Vi endte opp på Totalen, et litt sånn småtrendy sted med god kaffe og massevis av barnevogner.

Lillemann klatret opp i den svarte skinnsofaen og ropte ”Hoppa! Hoppa!” Jeg ga damen som satt i den andre sofaen ved samme bord, et unnskyldende blikk og grep Lillemann bestemt om livet akkurat i det han tok sats. Damen smilte heldigvis. Hun hadde en liten pode selv som satt så pent i vogna si og fiklet med en leke.

”Hoppa!” ropte Lillemann igjen og sprellet med armer og bein. Jeg satt ham på stolen, skjøv rundstykket foran han og bøyde meg ned mot øret hans: ”Nå må du sitte stille og spise maten din. Du KAN ikke hoppe i sofaen her. Forstår du?” Jeg løftet blikket og så på de andre kafégjestene. Vær så snill. Ingen scene her nå, ba jeg stille inni meg mens jeg smilte til de få som viet oss oppmerksomhet.

Lillemann så surt på meg. La armene i kors og snudde seg med ryggen til. To minutter senere var han borte hos damen i sofaen igjen. ”Kom hit”, kommanderte jeg og bøyde pekefingeren rytmisk mot meg. Jeg kikket igjen på damen med dette innarbeidede unnskyld meg-blikket. Litt sånn; oss mødre i mellom, ja du vet vel hvordan det er-blikket med hevede øyebryn og et lite smil på leppene.

Plutselig stod det en eldre dame ved siden av meg. Jeg hadde lagt merke til henne da vi kom. Hun satt ved ett av de andre bordene i kafeen. Hun så litt streng ut, sånn på en gammelkvinnes måte.

”Mannen min ligger på hjerteavdelingen på sykehuset”, sa hun.

”Og rett over gangen ligger barneavdelingen. Når jeg besøker mannen min kan jeg ikke unngå å se de hjertesyke barna. Mange av dem er så syke at de nesten ikke klarer å bevege seg. La gutten din hoppe du, det er bare kjekt å se på”.

Så smilte hun og gikk tilbake til bordet sitt.

Jeg ble sittende og se ut i luften noen sekunder. Kjente jeg fikk en klump i magen. Så snudde jeg meg mot damen i sofaen ved nabobordet. Hun hadde også hørt det. Lillemann var igjen på vei opp i sofaen. Jeg stoppet ham ikke. Damen løftet gutten sin ut av vognen og lot de to små buse på.

En halv time senere satt to slitne, svette og lykkelige gutter i sofaen og lo.

Da vi kom hjem, fortsatte hoppingen. Hoppa, hoppa, hoppa!

Men hvor går egentlig grensa? Er det greit å la barna hoppe i sofaen på kafé? Hva syns du?

 
Har du forresten fått med deg at jeg har flyttet bloggen? Nå ligger den på casakaos.no. Stikk innom hvis du vil følge meg fremover. Denne siden blir nemlig snart lagt ned.

 

 

Reklamer

Er jeg helt skrullete?

”Se! Kom og se på Pernille”, roper jeg til Sjur som står på kjøkkenet. Han titter rundt hjørnet mens han tørker hendene på oppvaskhåndkleet. I sofaen sitter Pernille og spiser på et jordbær.

”Hva? Hva er det?”

”Ja, men ser du ikke? Se hva hun gjør med tunga hver gang hun tar en bit. Hun krøller den sånn rart. Se så søt hun er!”

Sjur ser på Pernille en liten stund til. Så ser han rart på meg før han mumler noe og forsvinner ut på kjøkkenet igjen.

***

Jeg kikker spent rundt på alle de andre som står i kø foran kassen. Rasmus sitter i setet foran i handlevognen og har nettopp plukket opp en boks bringebær fra vognen.

”Bittebær til middag?” sier han og ser på meg med spørrende blikk.

Men de andre køståerne ser bare rett framfor seg og tenker på sitt.

”Ha ha ha!” ler jeg høyt og rister på hodet.

”Hva sa du Rasmus?”

”Bittebær til middag?” sier han igjen og ser seg rundt.

Jeg ler enda høyere og rufser han i håret.

”Nei, Rasmus. Vi skal ikke ha bringebær til middag”, sier jeg og kan ikke skjønne at ikke alle andre bryter ut i latter over at Lillemann vil ha bringebær til middag. Og bittebær…hvor søtt er det ikke å si det da?

***

”Se hit da. Se hit nå”, tenker jeg en dag jeg sitter på stranda med Pernille. Ved siden av meg sitter en familie med tre barn, den minste på størrelse med Pernille.

Pernille borer ansiktet inn i halsgropen min før hun spretter fram igjen og sier ”Bæææææ”.

Den store familien er opptatt med sitt og enser verken meg eller Pernille.

Pernille smiler og ler og gjemmer ansiktet igjen.

”Se nå. Se nå så utrolig søt jenta mi er”, tenker jeg og skotter på nytt bort på familien. Moren lar blikket sveipe forbi oss akkurat i det Pernille spretter opp med et nytt ”Bææææææ”.

Hun smiler trett og fisker fram en flaske solkrem fra bagen.

Jeg kan ikke skjønne at hun ikke syns det er hysterisk morsomt. Lille Pernille med det søte babyfjeset sitt som så lykkelig leker borte bæ. Og hvor morsomt er det ikke at hun sier ”Bææææ” i stedet for ”Bøøøøø”?

***

”Sjur! Hent kameraet. Skyndt deg!” roper jeg inn fra svømmebassenget. Like etter står Sjur i døra med kameraet i hånda.

”Hva da?” spør han og ser seg rundt etter noe å ta bilde av.

”Se på Rasmus, han tar foten opp sånn og vifter med tærne under vannet. Vis far hva du gjorde, Rasmus”.

Rasmus ser stolt opp på far og løfter foten og vifter med tærne sånn som han har fått beskjed om.

”Se! Se så flink han er”, sier jeg og klapper i hendene.

Sjur ser rart på oss et øyeblikk før han løfter kameraet og knipser i vei, uten helt å forstå det store med tåviftinga. Rasmus smiler og ler og løfter foten høyere enn noen gang.

***

Jeg ser forventningsfullt på min barnløse venninne over bordet. Vi er ute og spiser lunsj med barna. Rasmus har akkurat gitt Pernille en stor, våt smask midt på truten.

”Wiiiiiiiihiiii”, hviner Pernille og dytter ham leende vekk.

Men min venninne er i gang med en fortelling fra jobben og enser ikke opptrinnet.

Jeg ler og plukker opp skjeen Pernille for n’te gang har kastet på gulvet.

”Hæ? Hva var det du sa?” Min venninne forventer tydeligvis et svar på noe.

”Beklager, men Rasmus tok tak rundt halsen til Pernille og ga henne et skikkelig kyss midt på truten”, sier jeg og ler.

”Det var så utrolig søtt”, fortsetter jeg.

Men min venninne er allerede i gang med historien fra jobben. Jeg hører med et halvt øre om sjefer, kollegaer, arbeidstid og muligheter, men kikker like mye på ungene. Mon tro hva de finner på nå? Jeg vil jo ikke gå glipp av noe.

I det vi klemmer ha det ved bilen, ser hun på meg med et skjevt smil.

”Du er blitt helt rar du, Marte, etter du fikk barn. Du har liksom blitt litt sånn skrullete. Og fjern. Sånn som gamle damer blir”, sier hun og setter seg inn i den bittelille golfen sin.

Hmm, skrullete jeg? Ja kanskje det. Men da lurer jeg på hvordan jeg blir når jeg blir gammel.

Kaosmiddag

”Bæsje. Bæsje nå!” Rasmus står i stolen og veiver med armene. Vi har akkurat satt oss ned ute i hagen for å spise middag. Jeg løfter Rasmus ned fra stolen og løper etter ham inn på do.

”Nei, du må gjøre deg helt ferdig”, kommanderer jeg da han er på vei ned fra doen før bæsjen har landet. Lillemann har ikke tid til å sitte her. Det står jo spagetti og kjøttsaus på middagsbordet.

”Plingplong”. Jeg fisker opp mobilen fra lomma og leser kjapt gjennom meldingen fra mobiloperatøren som maser på at jeg snart må betale regningen. I mens har Rasmus fått tak i dorullen og kastet den med full kraft ut døra mens han holder et godt tak i enden av papiret.

”Ferdig!”

Rasmus hopper kjapt ned fra dostolen og stirrer fornøyd ned i skåla. Etter å ha beundret og skrytt av bæsjen en stund, fyker Lillemann ut døra før jeg rekker å huke tak i ham.

”Kom tilbake, du må vaske hendene”, roper jeg og snubler i dopapiret på vei ut døra.

Lillemann hviner og ler og løper ut i hagen. Jeg får tak i han rett før han kommer bort til bordet.

”Nei. Vil ikke! Ikke vashe hand”, roper han der han henger opp ned og spreller med beina i armene mine.

Opp trappen, inn på badet, på med vannet.

”Vil ikke, vil ikke, vil ikke!”

To minutter senere kommer vi ut, kliss våte begge to. Rasmus opp i stolen. Jeg på min. Kikker diskret over gjerdet og bort på naboen som sitter på verandaen og leser. Hun kikker opp av avisen og smiler svakt. Jeg smiler tilbake, himler med øynene og heiser opp skuldrene, som for å fortelle henne at toåringer kan være ganske sta, og at jeg kun driver med oppdragelse, ikke mishandling.

Sånn. Roen senker seg over middagsbordet. Jeg legger spagetti og kjøttsaus på fatet til Lillemann og skjærer det opp i små biter.

”Skei”, roper Rasmus frustrert og kaster gaffelen på bakken.

Jeg leter etter skeia på bordet. Nope. Ingen skei der. Tar trappa i ett steg og finner ei skei i skuffen.

”Nei. Ikke den. Min skei!” Den nyhentede skeia havner på bakken ved siden av gaffelen.

”Skeia di er møkkete. Den er i oppvaskmaskinen”, forklarer jeg og plukker den opp. Men skeia havner rett ned på bakken igjen.

”Min skei. Vil ha”, roper Rasmus og korser armene over brystet mens han skyver fram underleppa.

Jeg ser på Sjur som sitter og mater Pernille. Nå er det din tur til å gå.

Men Sjur gir meg et blikk tilbake som sier at han aldeles ikke har tenkt å gi Lillemann viljen sin. Han får spise med den skeia han har fått.

Men vi skal på playdate i parken etterpå. Og hvis Rasmus drar dit på tom mage, betyr det to timer med uavbrutt sutring. Og det orker jeg bare ikke. Ikke i dag. Så jeg løper inn igjen, vasker skeia hans og gir ham den mens jeg mumler noe om at dette ikke må bli en vane og at neste gang får han spise med den skeia han får.

Jeg fyller fatet mitt med spagetti og kjøttsaus. Rekker å ta en bit før Pernille setter i et voldsomt brøl og dytter vekk maten som er på vei inn i munnen, så spagettien spruter rundt henne.

”Hun er tørst”, sier jeg trøtt.

”Vær så snill ikke å gi henne vann rett fra glasset. Det blir bare søl. Du må hente sugerør”.

Sjur reiser seg mismodig og går inn etter sugerør. I mens får Pernille tak i fatet og velter det over hele seg.

”Du MÅ huske å sette fatet utenfor rekkevidde!” grynter jeg i det jeg passerer Sjur i trappa. Han med sugerør, jeg med Pernille.

”Jeg kan ta det jeg”, sier Sjur og strekker armene ut.

”Nei, JEG tar det. Sett deg og spis du”, mumler jeg tilbake. ”Bedre at én av oss får spise enn ingen”.

Av med klærne. Setter Pernille oppi vasken på badet og spyler henne ren. Tomatsausen legger seg som en rød dam i bunnen. På med ny bleie og nye klær. Legger tomatklærne i bløt.

Tilbake ved bordet. Oppdager akkurat for sent at ingen har tørket av Pernilles stol og at jeg nettopp satte henne oppi en blanding av kjøttdeig, tomatsaus og pasta.

Vel, samme det. Nå vil jeg spise.

”Ned!” Rasmus har reist seg i stolen. ”Ferdig spise”.

”Sett deg ned og vent til alle er ferdig”, kommanderer jeg.

”Nei, ned! Sparke fotball”.

Jeg prøver metoden der jeg bare overser ham, med det resultat at han trommer de små hendene i bordet mens han taktfast roper ”fotball, fotball, fotball”.

Sjur og Pernille er akkurat ferdig å spise.

”Ja, men så gå da”.

Rasmus hviner og spretter ned fra stolen. Kommer bort til meg og planter to tomathender på buksa mi mens han gir meg en klem. Sjur er på vei opp trappa med Pernille på armen.

Jeg reiser meg halvt og skal akkurat til å rope etter Rasmus at han må bli med inn og skylle hendene og munnen før han tar borti noe annet med tomatfingrene sine. Men jeg setter meg ned igjen. I andre enden av hagen klatrer Rasmus opp i lillesøsters vogn for å hente ballen. Jeg kan se de røde merkene på kalesjen helt hit.

Jeg tar en munnfull spagetti. Den har blitt kald og seig. Smaker nesten som gummi.

”Mamma fotball”, roper Rasmus og kommer løpende etter meg opp trappa med fotballen over hodet.

”Nei, ikke nå. Nå skal mamma spise middag”.

Jeg går inn på kjøkkenet, smører meg en brødskive med hvitost og låser meg inne på soverommet.

Endelig matro.

Gjør som jeg sier!

Nei, du får ikke sjokolade i dag. Godis spiser vi kun på lørdag, mumler jeg med munnen full av sjokolade som jeg nettopp har fisket frem fra bak knekkebrødpakkene i hjørneskapet.

Nei, du får ikke gå fra bordet før alle er forsynt, skjenner jeg før jeg lurer meg ut på kjøkkenet for å nå mobilen som ringer.

Det er ikke lov å spise mat i sofaen, sier jeg og børster bort knekkebrød-smulene etter kveldsmaten min.

Ikke bruk utestemmen inne, roper jeg ned fra andre etasje til Lillemann som hoier og skriker mens han gjør ablegøyer foran lillesøster.

Du får ikke noe annet å spise enn brødskive, sier jeg og lurer meg ut på kjøkkenet for å ta en bit pizza fra i går.

Nei, det er ikke lov å slå lillesøster, sier jeg mens mannen går forbi og klasker meg på rumpa.

Det er ikke lov å sprute vann på andre i bassenget, skjenner jeg rett før jeg bryter ut i et hvin av vannspruten som treffer meg midt i ansiktet da mannen tar bomba.

Ta av deg skoene inne, sier jeg mens jeg løper gjennom stua på våte joggesko for å hente lommeboka jeg glemte på vei til butikken.

Det er ikke lov med ball inne, sier jeg etter jeg har kastet den bortover gulvet til katten.

Nei, gå ut med den trompeten. Det er uteleke, sier jeg mens jeg fortsatt grøsser etter mannens forsøk på å være morsom der han kommer overraskende på meg og blåser rett inn i øret mitt.

Nei fy! Det er ikke lov å rape ved matbordet, sier jeg mens jeg mislykket kveler en Pepsi Max-rap selv.

Det er neimen ikke lett å være liten…

Prinsippene som falt

Jeg trengte bare å kaste et kjapt blikk over bordet på Sjur før jeg skjønte at han tenkte akkurat det samme som meg. På bordet ved siden av oss sitter en engelsk familie og spiser med sine to barn. Vil tippe de er rundt tre og fire år gamle.

Barna sitter rak i ryggen og spiser pent med både kniv og gaffel. Foreldrene diskuterer en film de nylig har sett. For noen søte, veloppdragne barn.

Jeg kikker ned på den store magen min og kjenner i hele kroppen hvordan jeg gleder meg til å bli mamma.

Sjur og jeg har tilbrakt mange kvelder foran peisen med kakao og te mens vi har diskutert barneoppdragelse. Og det fine er at vi er helt enige. Hvor fantastisk er ikke det? Vi syns begge det er kjempeviktig at barna lærer gode bordmanerer. De skal sitte pent på plassene sine helt til alle er ferdig med å spise. De skal bruke bestikk, og ikke spise med fingrene.

Men det stopper ikke der. Vi er helt enige om viktigheten ved å være konsekvent. Nei betyr nei, og det skal det ikke rokkes ved. Det har vi også lest masse om på nettet.

Og så skal barna lære at utestemmen, den bruker vi kun ute. Roping og skriking innendørs er ikke lov. Det er jo logisk, så det skjønner barna så klart.

Vi har også sett mange eksempler der foreldre bruker godteri som lokkemiddel for å få barna til å gjøre som de vil. Himmel og hav! At det går an. Så senest i går en dame med en skrikende unge på Meny. ”Du skal få sjokolade når vi kommer ut av butikken. Men da må du reise deg og slutte å gråte NÅ!” Jeg bare ristet på hodet og strøk meg over magen.

Vi er også helt enige om at barna skal være med og rydde. Sko er ikke lov i sofaen. De må lære seg å sovne selv og sove hele natta gjennom uten at en av oss sitter inne hos dem. Smokken er kun forbeholdt kose- og sovetid. Det er også viktig at barna lærer seg å leke alene. De kan ikke være avhengig at vi voksne må underholde dem til enhver tid. Og så skal vi gjøre masse kjekke ting ute, i stedet for å se på tv.

Man leker ikke med maten

Jeg har også tatt masse tester på Klikk.no som viser hva slags mor jeg er. Og hver gang får jeg til resultat at jeg er streng men kjærlig, konsekvent, og avbalansert.

Jeg gleder meg til å bli mamma!

……………………………………..

Tre år senere ligger jeg på alle fire under middagsbordet og plukker opp gulrøtter etter middagens gulrotkrig. Lillemann løper rundt og blåser i 17.mai-trompeten sin.

”Legg den tilbake i skuffen! Den får du kun bruke på 17. mai”, roper jeg fra under stolen. Til døve ører. Jeg slår hodet i bordkanten på vei opp, og snubler i en krabbende Pernille på vei ut til kjøkkenet med dagens gulrotfangst. Pernille begynner å gråte, og jeg plukker henne opp. Får tak i armen til Rasmus i det han runder hjørnet, og røsker trompeten ut av hendene hans.

”Jeg sa, IKKE lov!”, sier jeg og kaster trompeten på gulvet og tråkker på den. ”Sånn, du får en ny senere”.

Først stivner han helt. Så ser han forskrekket på meg. Og så begynner han også å gråte. Jeg samler sammen de hvite, røde og blå plastbitene fra gulvet og hiver dem i søppelbøtta. Kommer plutselig på at barnegråt egentlig er verre å høre på enn 17. mai-trompeter.

Jeg leter fram en smokk fra brødristeren og setter på en film på pc-en.

Rasmus og Pernille ligger oppå spisebordet og ser på film

Stillhet!

Boink, boink, boink, fra stua.

”Ikke hopp i sofaen med sko på”, roper jeg ned trappa. Jeg står oppe og bytter sengetøy.

Boink, boink, boink.

”Se, Pernille. Se”, roper Rasmus begeistret før han begynner å ule som en sirene. ”Uuuææææuuuuuuææææææuuuuuuæææææ”.

”Rasmus! Av med skoene og ikke utestemme inne”, roper jeg ned, denne gangen enda høyere.

Kveldsmat i sofaen

Resten av kvelden bruker jeg til å prøve å få av Rasmus skoene. De er helt nye, og da han først fikk de på, nektet han plent å ta de av. Jeg lokker og lurer og lover han sjokolade til kveldsmat hvis han tar de av før han går i badekaret. Men nei. Til slutt tar jeg de av med makt. Men etter en time med hyling og skriking, setter jeg dem på igjen. Da blir det i hvert fall stille.

Boink, boink, boink

Kveldsmaten fortæres i sofaen med pc-en på.

Jeg krysser fingrene for en god natt. Jeg er utslitt, så jeg orker bare ikke drive med noe Färber i kveld. Jeg legger meg inne hos ungene til de sovner.

”Det må være noe feil med disse testene til Kikk.no”, tenker jeg utmattet før jeg sovner inn.