Hjelp, vi flyr igjen! (med små barn)
Mange har lurt på hvordan det gikk på flyturen tilbake til Spania, etter vår heller katastrofale flyopplevelse fra Alicante til Norge forrige helg.
Dere som ikke har fått med dere den første flyturen kan lese om den her:
http://casakaos.net/2012/05/07/hjelp-vi-flyr-med-sma-barn/
Vel, sånn gikk det denne gangen:
Jeg kikker overrasket på klokka og konstaterer at det er en hel time til flyet skal gå. Rasmus har funnet en gutt å leke med. Pernille sitter i fanget til Sjur og undersøker et tomt yoghurtbeger. Vi sitter på flyplasskafeen på Sola. Vi har allerede sjekket inn, levert spesialbagasjen uten å få kjeft fra damen bak skranken for at vi er for sent ute. Vi har vært gjennom sikkerhetskontrollen uten dramatikk og vi har spist lunsj i kafeen.
Idet vi går om bord i flyet tre kvarter senere, går jeg nok en gang gjennom alle de gode rådene jeg har fått, og alle tipsene jeg fant på nettet:
Snakk med barna om det som skal skje på forhånd. Sjekk.
Ha med nok leker og aktiviteter til hele flyturen. Sjekk.
Laptop med favorittprogrammene. Sjekk.
Tyggis til Lillemann. Sjekk.
Melk på flaske til Lillesøster. Sjekk.
Mat og snaks uten sukker. Sjekk.
Tepper og dyner til sovetiden. Sjekk.
I tillegg går flyet klokka 15, så vi har hatt god tid hjemme til å pakke og gjøre oss klar. Ikke noe stress denne gangen. Den vonde fortanna til Pernille er ute, og gjør ikke vondt lenger. Hun smiler så øynene blir borte i bollekinnene.
Alt lover godt.
Vi er halvveis uti flyturen. Rasmus har puslet puslespill og lest Postmann Pat.
Pernille har sett på barne-tv og lekt med bilen til Rasmus. Vi har spist mat i fred og ro, og plasserte oss slik at ungene ikke fikk tak i maten på bordet.
Sjur og jeg veksler blikk over hodet til Rasmus. Han sitter i mellomsetet og tar bilder med mobilen min.
Pernille sitter i fanget mitt og ser på Rasmus mens jeg plukker ørevoks ut av ørene hennes. Tør vi tro på at dette faktisk går greit nå? Vi smiler forsiktig til hverandre og nikker oppløftende til bestemoren i setet over midtgangen:
”Ja, de er så greie å reise med disse to”.
Det gjelder å være forberedt, sier jeg til meg selv og lener hodet smilende bakover.
Idyllen varer i nøyaktig ti minutter til…
Den neste timen tilbringer jeg bak på det bittelille kjøkkenet med en hylende Pernille i armene. Jeg har prøvd alt. Byttet bleie, tilbudt mat og drikke, lagt henne ned i den myke dyna så hun kan sove, ristet diverse leker med morsomme lyder foran henne og slått på laptopen. Men nei. Nå hjelper ingenting. Til slutt blir til og med flyvertinnen lei og sender meg ut i kabinen igjen med et langt sukk. Hun drar kjapt igjen det røde forhenget bak ryggen min.
På plassen vår hyler og bukter Rasmus seg som en liten slange. Han blir alltid påvirket av lillesøsters humør, og syns tydeligvis det er på sin plass at vi får litt å stri med.
Den søte bestemoren over gangen smiler først sympatisk mot oss. Så medlidende. Etter en halvtime smiler hun ikke i det hele tatt.
De to mennene i setene foran oss har sovet hele turen. Nå veksler de blikk og drar øyenbrynene så langt opp at huden krøller seg i nakken.
Etter en time med tenners gnissel og store, våte tårer, lyser fest setebelte-skiltet. Pernille har endelig gått tom for stemme og sovner. Rasmus følger på, og setter seg rolig ned på plassen sin.
Puh, hva var det som skjedde? Vi som var så godt forberedt!
Kan det ha seg sånn at unger har sin egen vilje uansett? At de ikke lar seg styre hundre prosent? Ja, jeg hadde nok en anelse om at det var sånn det hang sammen.
Heldigvis er det lenge til neste gang. Nå skal ikke Casa Kaos ut å fly før i juli.