En mammablogg, garantert fri for kakeoppskrifter og interiørtips

Posts tagged ‘fødselshistorie’

Skal føde i leopardkjole og stiletter

”Høygravide Jessica Simpson (31) drømmer om å føde sitt første barn i leopardkjole og luksusstiletter”, skriver VG.

Og det syns jeg er helt fantastisk!

Jeg tenker Jessica allerede har planene klare for fødselen. Når riene setter inn, skal hun ringe fotografene, så de står klar når hun entrer sykehuset i sin kjole og stiletter, sikkert med nykrøllet hår og ny make-up. Kanskje har hun bedt fødeavdelingen om å rulle ut en rød løper også. Så skal hun trippe oppover løperen på sine lange ben mens hun puster seg lett gjennom riene og vinker og smiler forventningsfullt til fotografene med den ene hånden kjærlig på magen.

Når hun endelig kommer inn på føderommet, skal hun elegant presse ut ungen med et smil og et ørlite ”hups”, for så å invitere fotografene inn på rommet, der hun poserer i den nå altfor store kjolen, fortsatt med stilettene på og hår og make-up inntakt.

Lykke til frøken Simpson!

Og som førstegangsfødende håper jeg du ikke blir altfor skuffet dersom du skulle oppleve at fødselen kanskje ikke blir helt som forventet.

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10050246

 

Reklamer

Da lille Nille kom til verden

For nøyaktig 364 dager siden, våknet jeg tidlig på morgenen. Noe hadde vekket meg, men det var helt stille i huset. Jeg snudde hodet mot andre siden av senga. Der lå mannen min og sov tungt. Det var helt stille i andre etasjen også. Rasmus hadde heller ikke våknet. Da var det der igjen. Murringen i magen som jeg kjente så godt igjen fra forrige gang. Jeg dyttet borti Sjur. ”Sjur. Er du våken? I dag blir vi foreldre igjen”.

Bagen er ferdig pakket med treningsbukser, tykke gensere, kosesokker, altfor store truser, amme bh-er og babyklær størrelse 56. Jeg hiver de siste toalettsakene i, mens mannen henter posen i kjøleskapet med nøtter, bananer, vann og appelsinjus. Matvarene har blitt byttet ut med jevne mellomrom de siste ukene i påvente av den store dagen.

Jeg både gruer og gleder meg. Gruer meg, fordi jeg fortsatt har friskt i minne forrige fødsel som bare er halvannet år unna. Men likevel gleder jeg meg hemningsløst til å få hilse på den lille jenta som har bodd i magen min de siste ni månedene.

Mannen avlyser alle avtaler han har den dagen. Da Rasmus våkner, får vi han i barnehagen i en fei. Ringer min svigerinne og forbereder henne på at hun nok må hente Rasmus i barnehagen senere i dag. For nå er det i gang!

Så er det bare å sette seg ned og vente. Det går fortere andre gangen, har vi hørt. Da kan det skje bare et par timer etter de første små murringene har begynt.

Men vi venter, og vi venter, og vi venter. Jeg går stadig innom do for å sjekke om vannet har gått. Jo, det er kanskje litt vann nå… Kan vel uansett være greit å ringe Føden og forberede dem på at vi kommer i løpet av dagen. Der får jeg, egentlig som forventet, beskjed om å vente hjemme og ringe tilbake når riene blir regelmessige.

Murringen tiltar og går over i lette maserier. Jo, det begynner å gjøre litt vondt. Tar tiden på riene med rie-appen jeg har lastet ned på telefonen min. Ja, jo, de begynner kanskje å bli litt regelmessige også… Greit å ringe Føden så vi er på den sikre siden. Det går jo så fort når man føder for andre gang. ”Har du rier nå?” spør damen i den andre enden. ”Ja, jeg tror det. Det er litt vondt nå”. ”Ja, men da kan du bare vente hjemme en stund til. Du kjenner det når det virkelig begynner”.

Heldigvis er det fint vær ute. Vi sitter i hver vår stol på verandaen og spiser jordbær. Og venter.

Klokken blir 16 og Sjur henter Rasmus i barnehagen. ”Nei, det ble visst jeg som hentet ham i dag allikevel”. Riene blir sterkere. Med jevne mellomrom må jeg reise meg opp og bøye meg over stolryggen på spisestuestolen. Sjur iler til og masserer korsryggen min.

Vi leverer Rasmus hos Sjurs søster. Hun bor rett ved sykehuset. Sitter der og spiser mandariner mens jeg venter videre. Klokken passerer 19. Rasmus er i seng. Vi burde kanskje stikke innom sykehuset nå når vi først er i nærheten. Dessuten tror jeg kanskje at vannet har gått nå.

Vi setter oss i bilen, og jeg ringer Føden igjen. ”Men det er forferdelig vondt”, nesten roper jeg inn i røret til damen i andre enden som lurer på om jeg klarer å snakke mens jeg har en rie. ”Og jeg er nesten helt sikker på at vannet har gått. Nei, det kom ikke mye vann, men babyens hode kan ligge sånn at den stenger for vannet”, belærer jeg henne da hun høres skeptisk ut til hele min påståtte vannavgang.

Ti minutter senere sitter jeg på benken med belter rundt magen. Maskinen de er festet til sier bip, bip, biiip, og spytter ut et ark med grafer. Endelig sjekker de åpningen. Den må være minst seks centimeter. Bare to, sier du? Og ingen tegn til modning? Nehei. Riene er visst heller ikke noe særlig å skryte av. Og vannet har ikke gått, nei.

Vi går slukøret inn døra hjemme. Kommer hun ikke i dag likevel? Det skal jo gå så fort andre gangen. Vi går og legger oss. Er trøtte og slitne og litt molefonkne.

Klokka 2 på natta husker jeg plutselig hvor vonde åpningsriene var. Jeg våkner med et rykk. Pust, pust, pust. Rolig, rolig, rolig. Jeg har ligget en stund med rier i halvsøvne. Men nå er det alvor. ”Sjur, du må våkne. Nå kommer hun”.

Må bare innom badet en tur først. Segner om på gulvet da en ny rie tar tak. Ut i bilen. Bånn gass. Pust, pust, pust. Framme ved sykehuset blir jeg plassert i en rullestol og trillet opp på Føden. ”Jeg vil ha epidural! NÅ!” roper jeg. Men åpningen er på åtte centimeter, så her er det ikke snakk om noen epidural. For nå kommer hun! Inn på føderommet, på med sykehus-skjorta, frem med saccosekken og lystgassen. ”Hvis du føler for å presse, er det bare å sette i gang”, hører jeg jordmora si.

Men timene går. Jeg står på kne over saccosekken med maska til lystgassen presset over munnen så knokene blir hvite. En sykepleier prøver å ta den fra meg: ”Du må bare bruke den når du har rier”. Jeg sender henne et blikk som kunne sendt henne rett i veggen.

Etter fem timer, og med fortsatt åtte centimeter, bestemmer de seg for å ta vannet. Men de har ikke før tenkt tanken, så går det av seg selv. Og der kommer pressriene. Jeg blir snudd rund og presser alt jeg kan. Etter fem, seks pressrier, ser jordmoren opp på meg: ”Hun har mørkt hår”, smiler hun. Enda så sliten jeg er, gir det meg energi til en siste kraftanstrengelse. Og i neste sekund ligger hun på brystet mitt. Lyserosa med hovne øyne.

Klokken er 07.59, tirsdag 19. april 2011.

3985 gram og 50 centimeter lang.

I dag er lille Pernille ett år.

Gratulerer så mye med dagen, jenta mi.