En mammablogg, garantert fri for kakeoppskrifter og interiørtips

Posts tagged ‘mail’

Frustrerende mammamail

Barnet ditt er nå tre måneder.

Hun kan være flinkere til å bable og leke med lyder. Har du merket hvordan hun kan lytte mer oppmerksomt til deg?

De fire, fem første månedene ble jeg kjempeglad hver gang det dumpet ned en nyhetsmail i postkassa. Du vet, disse mailene vi alle abonnerte på fra alle mammanettstedene vi var medlem av. Der de minte oss på hvor gamle barna var blitt, og hva vidunderne nå kunne gjøre.

Hmmm. Nå skal vi se hva jenta mi kan gjøre.

Barnet ditt er nå fire måneder.

Nå strekker hun armene ut til deg for å bli tatt opp.

Åh, så koselig. Jeg ser ned på lille jenta mi som ligger så tilfreds i armene mine og sover. Ja visst gjør hun det, tenker jeg og smiler. Hun strekker armene mot meg hver gang jeg går forbi.

Barnet ditt er nå fem måneder.

Barnet smiler mot sitt eget speilbilde.

Ja, ja, ja. Det er jo akkurat det hun gjør! Ha ha, så kult. Tror jeg må dele den på Facebook.

Barnet ditt er nå seks måneder.

Hun lærer nå å rulle fra rygg til mage. Det støtter seg på strake armer i mageleie. Løfter hodet og får tak i tærne i ryggleie.

Eh, neeeeiii. Ikke helt ennå. Jeg leser mailen en gang til mens jeg kikker bort på jenta mi som ligger på stuegulvet og leker med en gummi-skilpadde. Men det kommer nok, tenker jeg og slår av pc-en.

Barnet ditt er nå sju måneder.

Nå som barnet kan sitte selv, kan det bruke hendene for å oppdage verden og ta tak i alt som er innenfor rekkevidde.

Sitte selv? Allerede? Det er da altfor tidlig, tenker jeg og setter jenta mi forsiktig opp i sofaen. Hun ramler sammen som en liten gele-dessert mens hun ler og lurer på hva jeg holder på med. Jeg ringer helsestasjonen, men får beskjed om at jeg bare må ta det med ro. Det er langt fra alle sju måneder gamle babyer som kan sitte. Selv om det står i nyhetsmailen.

Barnet ditt er nå åtte måneder.

Barnet elsker antakelig å kunne sitte oppreist og gleder seg over alle mulighetene denne nye, oppreiste stillingen gir. Barnet strekker seg, snur seg og bøyer seg hit og dit.

Men snuppa ligger fortsatt på gulvet uten å vise det minste tegn til å ville verken sette seg opp eller krabbe. Jeg har nettopp satt meg ned ved siden av henne og lagt lekene akkurat utenfor rekkevidde, slik de anbefalte oss å gjøre på helsestasjonen. Men hun bare ser på meg og ler, og begynner å plukke på buksa mi.

Jeg slår på pc-en og sletter meg fra alle nyhetsmailene og mammanettsidene. Plukker opp telefonen og slår nummeret til helsestasjonen. Men legger på i det de svarer. Jeg får vente litt til og se. Går og kjøper meg et mammablad i butikken i stedet.

Barnet ditt er nå ni måneder.

Barn som er rundt ni måneder gamle beveger seg ganske mye. De bruker alle tilgjengelige metoder for å få tak i det de vil ha eller komme seg dit de vil.

Nei… fortsatt ingen ting. Jeg finner frem en video fra storebroren da han var ni måneder. Se, der styrer han rund i stua som en virvelvind. Han begynte å krabbe da han var seks måneder! Jeg ringer helsestasjonen igjen. Jeg får komme ned på en time. Men de sier at jenta mi er helt fin, og at jeg ikke må sammenlikne henne med broren eller noen andre barn. Alle barn er unike. Okei, da får jeg prøve å skjerpe meg. Ikke sammenlikne med andre!

Ps. Jeg har forresten fortsatt slettet meg fra disse mailene. Jeg har bare vært innom mamma-nettsidene og tatt en liten titt.

Barnet ditt er nå ti måneder.

Barnet krabber nå raskt og kontrollert. Noen barn kan nå stolt vise at de klarer å gå når de holder seg i noe, f.eks en stødig gåvogn.

Snuppa sover. Sjur og jeg har akkurat hoppet rundt i huset i ekstase over at hun har krabbet en hel meter på famlende knær. Vi har sendt melding til familie og venner, og lagt ut ny status på Facebook: ”Lille snuppa krabber. Hurra!”

Og så har jeg meldt meg på nyhetsmailene igjen. Alle sammen.

Hurra! Hun krabber!

Barnet ditt er nå elleve måneder.

Barnet går nå stødigere ved å holde seg i møbler, og det prøver av og til å slippe med begge hendene. Noen klarer å gå alene.

Jenta mi krabber fortsatt, så vidt. Men noen reser er hun ikke. Ett lite krabb her og ett lite krabb der. Så legger hun seg ned og undersøker det hun finner på gulvet.

Jeg får time hos en fysioterapeut som er ekspert på små barn. Han mener hun er helt fin. Litt treg, men ikke mer enn normalt.

(Dette besøket var for så vidt en historie i seg selv. Den kan du lese om her: Spansk diagnose)

Hurra for ettåringen.

Fysisk sett er hun i stand til å følge opp sin nysgjerrighet på en annen måte enn før gjennom sin evne til å sitte, stå, gå og styre egne bevegelser i rommet.

Jeg kaster et blikk bort på ettåringen som ligger på gulvet og leker med ei bok. Fortsatt uten å vise tegn til å reise seg opp.  Jeg ringer helsestasjonen igjen…

Se! Snuppa kan stå!

I dag er snuppa 14 måneder. Jeg har ikke tall på alle telefonene jeg har tatt til helsestasjonen. De må være møkk lei av meg nå. Vi har vært hos flere fysioterapeuter og barneleger både i Norge og i Spania, og alle sier de det samme: Hun er bare litt sen motorisk. Så må vi vel bare venne oss til tanken om at lille snuppa vår er ei bedagelig lita frøken. Ei frøken som ikke er så opptatt av å komme seg raskt frem. Alle kan ikke være det. Men til gjengjeld elsker hun å plukke på og undersøke ting, lukte på blomster og kose med katten.

Men nå har hun begynt å reise seg. Og hun kan stå helt alene hvis hun får noe å holde seg til. Okei, hun reiser seg ikke selv, men hun står! Og i går gikk hun et par skritt mens hun holdt seg til lekekassa med hjul på. Gjett om jeg ble stolt da!

Og når det gjelder nyhetsmailene, så ja da, jeg abonnerer fremdeles på dem. Men de er mer til frustrasjon enn glede. Tror rett og slett jeg er litt avhengig…

Reklamer