En mammablogg, garantert fri for kakeoppskrifter og interiørtips

Posts tagged ‘mamma’

Hjelp, vi flyr med Ryanair!

”Lillesøster! Slipp smokken til storebror. Og du, du slutter å sette deg på lillesøster. NÅ!”

Klokka er 4 på morningen. Jeg har sovet tre timer. Vi skal på sommerferie hjem til Norge. Først tre uker i Stavanger, etterfulgt av en ukes camping på Gjøvik.

”Begge to. Nå holder dere opp!” Pekefingeren min dirrer i luften mot storebror som løper over sofaen med lillesøsters plast-dings som jeg aldri helt har klart å tyde hva skal forestille. Lillesøster setter i et hyl i samme frekvens som naboens innbruddsalarm.

Jeg hadde tenkt å gjøre alt riktig denne gangen. Jeg hadde blant annet lest Susanne Kaluzas blogg, og hadde planlagt å pakke ned små leker i konvolutter som de skulle få åpne en av i halvtimen. Jeg skulle laste ned Drømmehagen og Postmann Pat på ipaden, og sørge for å ha bagen full av god snaks med langsomme karbohydrater som holdt blodsukkeret jevnt helt til vi kom hjem til bestemor og bestefar i Stavanger.

Hva? Pakke? Allerede? Tja,kanskje greit å sette i gang når man skal reise neste morgen…

Slik gikk det altså ikke. Tiden gikk som vanlig altfor fort. Pakke begynte vi med kvelden i forveien. Og da vi skulle skrive ut bordingpassene ved midnatt, fant vi ut at printeren var tom for blekk. Og alle som har reist med Ryanair vet at det kan koste en dyrt. 320 kroner per person faktisk. Det blir 1280 kroner for en familie på fire det. En halv time senere fant vi ut at vi ikke hadde registrert oss med samme etternavn som vi har i passene. Vi hadde helt glemt at vi hadde giftet oss og byttet etternavn begge to. I følge Ryanairs nettsider koster det 1200 kroner per person å endre.

Endelig sitter vi i bilen. En halv time forsinket. Sjur trår på gassen så den stakkars overlastede Saaben hviner smertefullt på hjulene i svingene. Jeg klemmer rundt lommeboken min i fanget. Vel vitende om at denne flyturen, som var så billig, plutselig ble veldig dyr. Faktisk 3680 kroner dyrere enn utgangspunktet! Jeg småkjefter på mannen og forbanner meg over at jeg glemte kaffekoppen igjen på espressomaskinen på kjøkkenbenken.

Tre kvarter senere er vi framme ved flyplassen i Alicante.
”Sova mer!” roper Lillemann da jeg drar ham sovende ut av bilsetet. Han vrir seg som en sleip ål da jeg prøver å sette ham i vogna.
”Ikke nå, Lillemann!” sier jeg mens jeg igjen hever pekefingeren og plasserer nesen min to centimeter fra hans.
”Nå har vi dårlig tid. Nå må du samarbeide her!”

Vi finner to traller til bagasjen. To bulende kofferter, en sprengt bag, tre overpakkede håndbagasje og fem spesialbagasje bestående av to barnevogner der den ene må sendes i to deler, og to bilseter.

”Vi rekker det ikke”, sier Sjur plutselig og slår ut med armene.
”No chance!”

Jeg ser på bagasjen. Vi har fått lastet alt bortsett fra bilstolene.

”Drit i dem. Løp!” roper jeg og tar lillesøster under armen. Kickstarter vogna med en sprellende storebror i, så han dyttes ned i setet av akselerasjonen.

Så løper vi. Gjennom parkeringsplassen, over brua, tvers over avgangshallen så andre reisende flakser til side, og fram til skranken. To voksne med to bagasjetraller, to vogner og to sprellende barn med armer og bein til alle retninger.
Lillemann hyler av latter og roper: ”Mamma kjører fort” mellom latterhikstene.

Lillemann har kontroll på passene.

Damen i skranken kikker på passene våre. Sjur bruker prinsesse-kortet, og setter lillesøster på skranken. Hun er heldigvis også på godt humør igjen. Det er utrolig hva et par store, blå øyne i et søtt babyfjes innrammet av lyst prinsessehår gjør med folk.

Damen kikker på oss over brillene. Først på meg. Så på Sjur. Blikket sveiper over bagasjen før hun ser på lillesøster på Sjurs arm.
”Ba ba ba”, sier snuppa og vifter med armene.

Jeg leter etter en liten antydning til et smil i ansiktet til den strenge damen. Men nei. Hun ser ned på papirene sine igjen. Sukker oppgitt og trykker på noen taster på dataen. Jeg hører lyden fra printeren hennes. Fire nye bordingpass. Med rett navn. Ingen gebyr.

”You have to run”, sier hun og peker mot sikkerhetskontrollen. Jeg kunne ha kysset henne midt på den stramme munnen.

So far so good.

Da ser jeg bare frem mot resten av reisen. To trøtte, stressede og småsure foreldre og to trøtte barn som blir veldig påvirket av to stressede og småsure foreldre.

Men gjett hva? Vi har aldri hatt en så koselig flytur før. Barna var på et strålende humør. De tøyset og lo, delte alle lekene sine, spiste maten de fikk servert uten å protestere og satt faktisk stille i opptil 20 minutters intervaller.

Fantastisk!

Var det Ryanair som var årsaken? Var det lite søvn som slo dem helt ut? Var det løpingen gjennom avgangshallen som snudde humøret? Mangel på organiserte flyaktiviteter? Eller kanskje skjønte de rett og slett at nå er mamma og far så slitne at nå må vi samarbeide her.

Ikke vet jeg.

 
Hva er ditt beste tips for å overleve reiser med barn?

Reklamer

Fra glamour til husmor

”Oj, som det blåser ute. Så fint, da tørker klesvasken ekstra fort i dag”, tenkte husmora og slang i en ekstra vask i maskinen.

What!!! Scroll…reverse and rewind!

Hva er det jeg tenker på? Hadde det blåst sånn for tre år siden, hadde jeg løpt ut i garasjen og hentet surfebrettet mitt. Ikke satt på en vaskemaskin til…

Never ending klesvask…

Akkurat som jeg blir over meg av begeistring når butikkene selger barnematen til tre for to. Eller når de har bleiekampanjer der én pakke Libero kun koster 20 kroner. Husker du det? Hvordan vi gikk husmor av huse for et par år siden da bleiene var billigere enn de noen gang hadde vært før.

Hurra. Tre for to!

Aldri undervurder nytten av å ha tørrsjampo i hus.

Eller når det er kjempesalg på Habaneras, det lokale kjøpesenteret. Og jeg kommer hjem med to t-skjorter og nye sko til Lillemann, børste, kjole og sommerhatt til Lillesøster, nye kjøkkenkluter, et par potteplanter og ny sprutetut til vannslangen.

”Hva? Kjøpte jeg ikke noe til meg selv? Jeg er da sikker på at jeg…”, grubler jeg mens jeg tømmer handleposene på spisebordet. Jo, en flaske tørrsjampo med leopardmønster. Til de morgenene jeg ikke rekker å vaske håret…

Før, når jeg skulle på stranda med vennene mine, pakket jeg ned masse god mat, et par flasker kjølig hvitvin, backgammon, frisbee, høyttalere til i-phonen og en liten, sexy bikini. Nå pakker jeg brødskiver, vann, bøtte og spade, solkrem, uv-drakter, solhatter og plaster. Og tar på meg en hold in maxi bikinitruse og en komfortabel bikinitopp med god støtte.

Forrige lørdagskveld, etter barna var i seng og vi hadde spist lørdagstacoen vår, fant jeg plutselig meg selv sittende ved spisebordet og brette klær. Jeg var egentlig på vei ut på kjøkkenet for å hente litt sjokolade.

Og når jeg strekker meg i sofaen klokka halv ni på kvelden og sier til mannen at i dag blir det tidlig kveld, så mener jeg faktisk det. Han brukte en stund på å forstå det, men nå har han helt sluttet å smile lurt og komme slentrende etter meg opp trappa til soverommet.

Hva skjedde? Hvor tok den spreke, spennende og fremadstormende unge kvinnen veien? Når jeg ser meg i speilet kan jeg skimte henne, bak en noe grå og kjedelig husmorfasade, med fett hår og ettervekst. Det er godt å vite at hun er der fremdeles. Men oj, nå må jeg se og få ut de klærne før det slutter å blåse.

Har du endret deg etter du fikk barn?

Aldri lov bort en hest

”Hest! Hest! Hest!”

Lillemann ligger på bakken og hamrer de små knyttnevene i asfalten. Det er et stort hvitt merke på butikkveggen foran ham etter softisen han sekunder tidligere kylte inn i veggen. Isen har allerede begynt å smelte og lange, hvite striper renner nedover veggen før de slipper taket helt nederst der veggen bøyer seg innover, og drypper det siste stykket ned på asfalten.

Jeg forbanner meg selv for at jeg aldri lærer. Jeg MÅ ikke love ting jeg ikke er hundre prosent sikker på at jeg kan holde! MÅ ikke love!

Vi begynte å snakke om det allerede kvelden i forveien. At vi skulle ri på hest i dag. Etter en veldig slitsom og stressende uke, tenkte vi at vi skulle fine på noe gøy i helgen. Noe koselig med hele familien. Så leste jeg at det skulle være middelalderfestival i La Nucia, en liten, koselig by en times kjøring fra der vi bor.

Jess, middelalderfestival it is! Forslaget ble enstemmig vedtatt. Mannen min og jeg skulle gå rundt blant alle bodene og impulsshoppe ting vi egentlig ikke trengte. Stegutten på elleve, som er hos oss på sommerferie, skulle skyte med pil og bue. Lillesøster skulle se på gjøglere. Og Lillemann ville ri på hest.

Da Lillemann sovnet inn kvelden før, var det med et forventningsfullt smil om munnen. Han skulle ri på hest!

Skuffelsen var stor da vi etter en drøy times biltur med ødelagt klimaanlegg kom til stengt festival. Det var ikke ett menneske å se i gatene. Ensomme røde og gule vimpler hang fra hustakene. Store boder stod side om side på fortauene dekket av blå plast. Et stort telt var slått opp i parken. Gapestokken stod klar på torget.

Slem mamma.

”Hest”, ropte Lillemann og så på meg med store øyne.

”Ja, kjære deg. Du skal få ri på hest. Jeg lover.”

De åpner vel snart, tenkte jeg. Vi setter oss på en kafé og spiser is mens vi venter.

”Si, si. Seis. Six!”. Kelneren var tydelig irritert. Jeg spurte når festivalen åpnet og han svarte klokken seks i kveld. Hæ, sa jeg. Han gjentok svaret. Klokken seks i kveld? Ja, klokken seks i kveld. Er du helt sikker? Ja, selvfølgelig var han helt sikker. Han ristet på hodet og gikk inn i kafeen sin.

Jeg så på Sjur. Han hadde mistet underkjeven, og jeg kunne formerlig se hvordan hjernen hans arbeidet på spreng bak bekymringsrynkene. Vi visste begge hva dette betydde. Hvis ikke Lillemann fikk ri på hest, ville hele verden gå under.

”Hest. Hest”, mol Lillemann med softis i panna.

”Ja, du skal få ri på hest”.

Jeg var litt mer nølende i stemmen nå.

”Men vet du hva? Vi må kjøre litt til først. Så skal vi ri på hest”.

Lillemann så på meg med store øyne. Kjøre mer? Nei, det ville han da aldeles ikke. Nå hadde han ventet helt siden i går kveld. Han ville ri på hest nå!

To minutter senere sitter jeg på kne og plukker softiskjeks fra butikkveggen. Jeg unngår å møte blikket til gjestene da jeg reiser meg og kaster den knuste kjeksen i søppelbøtta. Tar en sprellende Lillemann under armen og går mot bilen.

Mundo Mar ligger bare noen få kilometer unna. De har neppe hester der, det er et vannland med fisker, men kanskje det virker som avledning.

”Vil du se på stor fisk”, spør jeg og snur meg mot baksetet.

”Nei, hest!”

”Vil du ikke se på stor fisk som danser? Og som har ball på nesa”, spør jeg og undrer meg over hvordan så små føtter kan sparke så hardt i seteryggen.

Resten av dagen ser vi på sjøløver, delfiner, pingviner, seler og fisker i alle slags farekombinasjoner. Lillemann koser seg, men kommer med jevne mellomrom innom hesten.

Jeg vet ikke hvor mange is jeg foret Lillemann med den dagen. Men tror du han glemte hesten for det? Aldeles ikke.

Da klokken nærmer seg hjemreise er det på tide å slippe bomben. Det blir ingen hesteridning i dag. Hesten er syk. Hesten er ødelagt. Hesten har aua i magen.

Jeg stålsetter meg. Men akkurat da. På vei mot bilen. Inn mellom buskene. Hva får jeg øye på, om ikke en rosa plast-flodhest. Jeg øyner et lite håp. Kanskje…

”Lillemann! Kom skal du få ri på en rosa flodhest”, roper jeg med all den entusiasmen jeg klarer å oppdrive.

Lillemann kommer løpende, får øye på den rosa flodhesten og hviner av glede.

”Jaaaaa, heeest”, roper han og springer på de små føttene sine over sanden mot det rosa dyret.

Puh! Der ble dagen reddet.

Denne gangen hadde jeg flaks, tenker jeg i det jeg slukker lyset til en lykkelig liten gutt som ligger på ryggen i senga si med beina viftende i været og babler om hester. Neste gang… Vel, jeg håper det ikke blir noen neste gang. For nå skal jeg slutte å love ting før jeg er helt sikker på at det blir noe av.

Har du lovet barna ting du ikke klarte å holde? Og hvordan gikk det?

Mann til besvær…og glede

”Merker du at det går mer bodylotion nå enn før eller?”

Hva? Hva var det han sa?

Jeg løfter hodet og ser mannen i døråpningen gjennom speilet. Han åpner badeskapet og henter ut tanntråden. Jeg har akkurat kommet ut av dusjen og står bøyd over det ene beinet som er plantet på dolokket med hendene er fulle av bodylotion – naken. Mannen river av en lengde tanntråd og ser opp i taket mens han piller seg mellom tennene med fingeren.

”Aj, det har satt seg fast en bit etter middagen mellom to av jekslene. Får den ikke vekk, altså”, sier han i det han går ut i gangen igjen. Jeg blir stående og se etter han et øyeblikk før jeg slenger igjen døra.

Hva var det for slags kommentar? Vel har jeg lagt på meg noen babykilo etter to tette graviditeter, men ærlig talt…

Jeg lot det gå denne gangen, som så mange andre ganger. Jeg tror nemlig ikke det er vondt ment. Jeg tror bare han ærlig talt ikke alltid tenker over hva han sier. Som den gangen da han kalte meg for ”Lille bolla mi” da jeg var høygravid og han skulle presentere meg for noen gamle kolleger vi møtte på gata. Eller da han ropte over hele stranda ”Ta også løft hodet litt, så synes ikke dobbelthaka så godt”, da han skulle ta bilde av meg og Lillemann som bygde sandslott.

Nå når vi først er inne på det, er det egentlig ganske mange ting som irriterer meg med Sjur. Han tar for eksempel altfor store biter når han spiser. Han spiser en brødskive på kun tre jafs. Trykker den inn i munnen som om noen når som helst kunne hoppe ut av buskene og rive fra han skiva. Dette igjen fører til at han bruker en evighet på å svare på spørsmålet jeg stilte rett før han tok en bit, for han har da i hvert fall manerer nok til ikke å snakke med mat i munnen.

Og når han drikker, kommer det sånne høye lyder fra halsen. Klunk, klunk, klunk. Kjempeirriterende!

Han pakker aldri inn paprikaen i plast, selv om jeg har sagt det til han hundre ganger.

Han eier ikke estetisk sans når det gjelder å kle på barna. Jeg sier at Lillemann har kledd på seg selv, når jeg tar ham til barnehagen etter at faren har vært og rotet i klesskapet.

Og så setter han klesklypene midt på klærne på klessnora så vi går rundt med klesklypemerker midt på magen.

Han snorker, og når jeg dulter borti han, blir han sur og påstår at han umulig kan ha snorket for han hadde jo ikke sovnet en gang.

Han går altfor sjelden til frisøren.

Når han drar til butikken for å handle melk, brød, egg og yoghurt, kommer han hjem med kun melk, brød og egg. Yoghurten glemte han. Hvor vanskelig kan det være? Han skulle huske fire ting!

Han hater å bytte bæsjebleie og kommer med barna til meg hver gang de har bæsjet.

Han lager merker i do uten å vaske de vekk etter seg. Og tannkremmerker i vasken.

På toppen av det hele glemte han bryllupsdagen vår i fjor! Og det var vår første!

Herr og Fru Rar

Men kjære mannen min. Jeg ville ikke ha vært disse tingene foruten. Ok, bortsett fra at du glemte bryllupsdagen vår da. Det er utilgivelig!

Men jeg elsker når du masserer nakken min etter en lang dag. Og når du lager deilig middag til meg og setter på favorittserien min mens du foreslår at vi spiser i sofaen. Eller den gangen du kom hjem med et gavekort på spa til meg. Uten noen spesiell anledning, annet enn at jeg hadde vært veldig sliten de siste ukene.

Jeg elsker å våkne opp ved siden av deg hver morgen. Og jeg kan sitte og se på deg i timevis når du leker med barna. Vi ler mye. Vi ler mange ganger hver dag, og jeg digger den rare humoren din.

Jeg må le hver gang du roper på meg for at jeg skal komme og se en video du har funnet på You Tube med morsomme katter. Du som ikke en gang likte katter før du møtte meg, og fikk klar beskjed om at med meg kommer også pusen min, Frida.

Jeg elsker deg for at du alltid stiller opp for meg. Og for at du tror på meg og respekterer meg.

I dag er det to år siden vi giftet oss.

Og jeg elsker deg, mannen min.

So close, no matter how far

Couldn’t be much more from the heart

Forever trusting who we are

and nothing else matters

Bæsjesang

Har du bæsja?

Har du prompa?

Har du danglebær i rompa?

Store, svarte klumper, som dingler når du promper.

Denne festlige Danglebærsangen av Raske Menn, har blitt vår faste bleieskifte-sang. Lillesnuppa ler høyt og spreller som en liten hjulvisp på stellebordet mens jeg står over henne og synger av full hals med bæsjebleia i den ene hånden og våtservietter i den andre.

Dette har etter hvert blitt en så innarbeidet rutine, at jeg helt glemmer at det er folk som snakker norsk her i Spania også. Vi satt på en uterestaurant og spiste lunsj da lillejenta plutselig ble helt rød i ansiktet og fikk dette apatiske bæsjeblikket sitt. Jeg tok snuppa under armen og gikk gjennom restauranten mot toalettet mens jeg nyttet på tonene fra Raske Menn…Har du bæsja? Har du prompa? Trallalala trallalala…rompa. Da jeg lukket døren bak meg hørte jeg et latterbrøl ute i restauranten. Og da jeg kom ut igjen fikk jeg bekreftet det jeg trodde. Der satt det visst nordmenn, ja.

Lillemann, som har sluttet med bleie, har sin egen favoritt. Visvas dosang Diddelido Diddelido:

Her sitter jeg sånn litt på tvers

og synger på et lite vers

og venter på en liten bæsj

håper på en liten dæsj

sier nå må du til pers.

Diddelido, diddelido, alt gikk i do.

Tjohoo!

Og så må vi se på, beundre og diskutere bæsjen i lange baner etterpå. Gjerne mens vi hopper og danser rundt på gulvet i ekstase over bæsjen som kom.

Var det en bitteliten bæsj, spør jeg?

Nei, en kjempestor bæsj, sier Lillemann og strekker armene ut til siden.

Sååå stor, spør jeg og ser veldig overrasket ut.

Ja, kjempestor, hviner Lillemann og løper ut i stua for å fortelle både far og lillesøster hvor stor bæsjen var.

Flere som har noen gode bæsjesanger å dele?

Brutal barnehage

”Neeeeeeiiii! Neeeeeeiiiiiii! Villikke villikke villikke!”

Første dag i ny barnehage

Lillemann bukter seg som en liten slange mens lederen prøver å fri meg fra grepet hans. Først veldig varsomt med lovnader om at de har ballbinge inne i klasserommet. Deretter prøver hun forsiktig å dra han løs. Til slutt må vi i fellesskap åpne de hvitknokede fingrene rundt halsen min med makt. Jeg snur meg og går. På vei ut døra, ser jeg meg tilbake og møter Lillemanns blikk gjennom glassdøra til klasserommet. Han har sluttet å gråte, underleppa skjelver og han ser på meg med store, røde, våte øyne. Det blikket kommer jeg aldri til å glemme. Aldri!

Jeg kjemper i mot trangen til å løpe inn i klasserommet, røske til meg gutten min og ta ham med meg hjem igjen. Men jeg tvinger meg ut døra. Lukker den bak meg. Setter solbrillene godt foran øynene og drar hjem.

Dette var i september i fjor. Første dag i ny barnehage.

I dag har vi vært på sommeravslutning. Se for deg noen og tjue unger proppfulle av sukker, gira på Mikke Mus og Spider Man, løpende rundt med foreldrene på slep.

   

”Se mamma, se”.

Lillemann vil vise meg den store båten han har malt. Og favorittleken. Og den kule boken om dinosaurer med underbukser. Han vil vise meg hvor han spiser lunsj. High five til alle kompisene. Og så må lillesøster vises frem. Ingen er så stolt av henne som Lillemann.

Her skulle det være et bilde av en hjemmebakt to-etasjers togkake, minimuffins og cakepops. Men siden jeg glemte hele sommeravslutningen (og ikke kan bake) ble løsningen Svampe Bob og Hello Kitty-kjeks og Mikke Mus-sjokolade fra nærbutikken.

Spanske barnehager har en helt annen filosofi rundt hvordan barna skal innkjøres.  Vi var innom barnehagen og så oss om før vi skrev han inn. Som bekymret mor, snuste jeg rundt, spurte og grov, med den holdningen at dette nok ikke var bra nok for min lille arveprins.

”Hvor mange innkjøringsdager har dere?”

Lederen ser på meg med et spørrende blikk. ”Innkjøringsdager? Hva mener du?”

”Nei altså, hvor mange av de første dagene skal jeg være med”.

”Ingen”.

”Ingen?”

”Nei, vi gjør det ikke på den måten her”.

Jeg bestemte meg for at hit skulle han ikke. Så vi gikk. Men etter å ha undersøkt praksisen til alle de andre aktuelle barnehagene, måtte jeg krype til korset og ringe tilbake. Det måtte da gå an å få til en avtale.

Jeg fortalte lederen om hvordan vi gjorde det i Norge, at vi har tre innkjøringsdager der foreldrene er med. Og at jeg mente det var den beste måten å gjøre det på. Jeg trengte kanskje ikke tre dager, jeg kunne godt gå med på to.

”Beklager. Det er ikke sånn vi gjør det her”.

”Nei vel. Så dere tror det er best for barnet å bli revet gråtende ut av armene til foreldrene og plassert på en helt ny og fremmed plass med helt fremmede mennesker. Han er ikke to år en gang!”

Ja, det syns hun.

I dag, nesten ett år senere, kunne jeg konkluderte med at han ikke har tatt skade av den særdeles brutale starten. Arrene har grodd. Han hadde det som plommen i egget. Han var helt klart en del av gjengen, lekte med kammeratene sine og tøyset med de voksne. Stolt som bare en toåring kan være over å vise foreldrene hans sted.

Men til neste år er det på an igjen. Da blir Lillemann skolegutt. Her begynner de nemlig på skolen når de er tre.

Har dine barn begynt i barnehage ennå? Hvordan gikk det å levere de den første dagen?

Bikiniklar på 1-2-3!

Det er tittelen på en artikkel jeg nettopp leste i Kamille. Nå skal vi se…

Kvelden før:

Skrubb kroppen med en skrubbekrem med olje. Skrubb ekstra nøye på de tørre partiene.

Nja, er det nødvendig da? Tar jo så innmari lang tid. Men hvis jeg låser meg inn på badet etter barna har lagt seg, kan jeg kanskje få det til.

Hårfjerning – en lang varm dusj eller et deilig bad bløtlegger og mykgjør hårene slik at de blir enklere å fjerne. Barber først med hårenes retning, og deretter mot hårenes retning. Etter barbering bruker du aftershave eller Aloe vera gel. Hårfjerning med voks er også et godt alternativ.

Hva er galt med en kjapp runde med sløv barberhøvel og såpe?

Husk selvbruning. Smør først huden inn med en bodylotion før du smører inn selvbruningen.

Først bodylotion og så selvbruning? Det var da voldsomt. Jeg som bare såvidt gidder dra fram bodylotionen en dag i uka.

Stell neglene på hender og føtter. Dytt neglebåndene ned med en neglebåndsskyver, eventuelt fjern dem med en neglebåndsklipper. En god olje på neglene og neglebåndene vil gjøre susen hvis man har tørre og flisete negler. Avslutt med en frisk og fin lakk på neglene.

Hmmm. Lakk er greit. Men alt det andre….mmmnei.

 

Selve stranddagen:

Bruk vannfast sminke. Du kan bruke en Illuminator fra Estée Lauder for å jevne ut fargetonen i ansiktshuden. Vannfast concealer er også et must på ujevnheter i ansiktet. Og ikke glem vannfast løspudder!

Kan kanskje prøve å få på meg litt vannfast maskara mens mannen gjør ungene klar.

Ha håret i en lekker hestehale, hårknute, ta på en solhatt eller knyt et skjerf rundt hodet.

Tja, lekker og lekker. Skal nå alltids få samlet håret i en hestehale.

En bronsefarget skimmerolje eller solkrem med solreflekterende pigmenter gir ekstra glød og skimmer i huden.

Bronsefarget hva? Ja, jo, det hørtes jo lekkert ut. Men mannen banker febrilsk på baderomsdøra og lurer på om jeg er ferdig snart. Lillesøster gråter.

Solpudder på krageben, skuldre og legger vil gi en fin og glødende effekt.

Lillemann må på do og mannen kikker inn på badet med lillesøster over skulderen. Han svetter i panna.

Smør en concealer som matcher hudtonen på strekkmerkene. Husk transparent pudder over.

Lillemann gikk ut i hagen og tisset i plaskebassenget. Lillesøster har kastet opp og bæsjet og Sjur er sur.

Spray parfyme i håret eller på bikinien.

Host, host. Okei, nå jeg gå.

Og vips, du er bikiniklar på 1-2-3.

Noen sider foran, står det hvordan du velger bikini etter kroppsfasongen din. Hvordan du gir bysten form og volum. Hva som fremhever dine kvinnelige former. Hvordan du skjuler stor rumpe, og hvordan du får lengre bein.

Dette hadde jeg tid til før jeg fikk barn. Men da trengte jeg det ikke. Nå, når jeg virkelig skulle trenge en skikkelig finpuss, har jeg aldri i verden mulighet til å tilbringe fire timer på badet før jeg skal på stranda. Jeg er heldig hvis jeg rekker en kjapp dusj, og får tatt en runde med høvelen over bikinilinja og leggene.

”Skal jeg gi dere damer et tips om hvordan dere kan se lekre ut på stranda?”

Mannen henger over rekkverket bak meg og har tydeligvis sett hva jeg leser.

”Ehm, ja…”, sier jeg nølende. Hva vet vel han?

”Ta på dere en bikini!”