En mammablogg, garantert fri for kakeoppskrifter og interiørtips

Posts tagged ‘mammablogg’

Er jeg helt skrullete?

”Se! Kom og se på Pernille”, roper jeg til Sjur som står på kjøkkenet. Han titter rundt hjørnet mens han tørker hendene på oppvaskhåndkleet. I sofaen sitter Pernille og spiser på et jordbær.

”Hva? Hva er det?”

”Ja, men ser du ikke? Se hva hun gjør med tunga hver gang hun tar en bit. Hun krøller den sånn rart. Se så søt hun er!”

Sjur ser på Pernille en liten stund til. Så ser han rart på meg før han mumler noe og forsvinner ut på kjøkkenet igjen.

***

Jeg kikker spent rundt på alle de andre som står i kø foran kassen. Rasmus sitter i setet foran i handlevognen og har nettopp plukket opp en boks bringebær fra vognen.

”Bittebær til middag?” sier han og ser på meg med spørrende blikk.

Men de andre køståerne ser bare rett framfor seg og tenker på sitt.

”Ha ha ha!” ler jeg høyt og rister på hodet.

”Hva sa du Rasmus?”

”Bittebær til middag?” sier han igjen og ser seg rundt.

Jeg ler enda høyere og rufser han i håret.

”Nei, Rasmus. Vi skal ikke ha bringebær til middag”, sier jeg og kan ikke skjønne at ikke alle andre bryter ut i latter over at Lillemann vil ha bringebær til middag. Og bittebær…hvor søtt er det ikke å si det da?

***

”Se hit da. Se hit nå”, tenker jeg en dag jeg sitter på stranda med Pernille. Ved siden av meg sitter en familie med tre barn, den minste på størrelse med Pernille.

Pernille borer ansiktet inn i halsgropen min før hun spretter fram igjen og sier ”Bæææææ”.

Den store familien er opptatt med sitt og enser verken meg eller Pernille.

Pernille smiler og ler og gjemmer ansiktet igjen.

”Se nå. Se nå så utrolig søt jenta mi er”, tenker jeg og skotter på nytt bort på familien. Moren lar blikket sveipe forbi oss akkurat i det Pernille spretter opp med et nytt ”Bææææææ”.

Hun smiler trett og fisker fram en flaske solkrem fra bagen.

Jeg kan ikke skjønne at hun ikke syns det er hysterisk morsomt. Lille Pernille med det søte babyfjeset sitt som så lykkelig leker borte bæ. Og hvor morsomt er det ikke at hun sier ”Bææææ” i stedet for ”Bøøøøø”?

***

”Sjur! Hent kameraet. Skyndt deg!” roper jeg inn fra svømmebassenget. Like etter står Sjur i døra med kameraet i hånda.

”Hva da?” spør han og ser seg rundt etter noe å ta bilde av.

”Se på Rasmus, han tar foten opp sånn og vifter med tærne under vannet. Vis far hva du gjorde, Rasmus”.

Rasmus ser stolt opp på far og løfter foten og vifter med tærne sånn som han har fått beskjed om.

”Se! Se så flink han er”, sier jeg og klapper i hendene.

Sjur ser rart på oss et øyeblikk før han løfter kameraet og knipser i vei, uten helt å forstå det store med tåviftinga. Rasmus smiler og ler og løfter foten høyere enn noen gang.

***

Jeg ser forventningsfullt på min barnløse venninne over bordet. Vi er ute og spiser lunsj med barna. Rasmus har akkurat gitt Pernille en stor, våt smask midt på truten.

”Wiiiiiiiihiiii”, hviner Pernille og dytter ham leende vekk.

Men min venninne er i gang med en fortelling fra jobben og enser ikke opptrinnet.

Jeg ler og plukker opp skjeen Pernille for n’te gang har kastet på gulvet.

”Hæ? Hva var det du sa?” Min venninne forventer tydeligvis et svar på noe.

”Beklager, men Rasmus tok tak rundt halsen til Pernille og ga henne et skikkelig kyss midt på truten”, sier jeg og ler.

”Det var så utrolig søtt”, fortsetter jeg.

Men min venninne er allerede i gang med historien fra jobben. Jeg hører med et halvt øre om sjefer, kollegaer, arbeidstid og muligheter, men kikker like mye på ungene. Mon tro hva de finner på nå? Jeg vil jo ikke gå glipp av noe.

I det vi klemmer ha det ved bilen, ser hun på meg med et skjevt smil.

”Du er blitt helt rar du, Marte, etter du fikk barn. Du har liksom blitt litt sånn skrullete. Og fjern. Sånn som gamle damer blir”, sier hun og setter seg inn i den bittelille golfen sin.

Hmm, skrullete jeg? Ja kanskje det. Men da lurer jeg på hvordan jeg blir når jeg blir gammel.

Reklamer

Gjør som jeg sier!

Nei, du får ikke sjokolade i dag. Godis spiser vi kun på lørdag, mumler jeg med munnen full av sjokolade som jeg nettopp har fisket frem fra bak knekkebrødpakkene i hjørneskapet.

Nei, du får ikke gå fra bordet før alle er forsynt, skjenner jeg før jeg lurer meg ut på kjøkkenet for å nå mobilen som ringer.

Det er ikke lov å spise mat i sofaen, sier jeg og børster bort knekkebrød-smulene etter kveldsmaten min.

Ikke bruk utestemmen inne, roper jeg ned fra andre etasje til Lillemann som hoier og skriker mens han gjør ablegøyer foran lillesøster.

Du får ikke noe annet å spise enn brødskive, sier jeg og lurer meg ut på kjøkkenet for å ta en bit pizza fra i går.

Nei, det er ikke lov å slå lillesøster, sier jeg mens mannen går forbi og klasker meg på rumpa.

Det er ikke lov å sprute vann på andre i bassenget, skjenner jeg rett før jeg bryter ut i et hvin av vannspruten som treffer meg midt i ansiktet da mannen tar bomba.

Ta av deg skoene inne, sier jeg mens jeg løper gjennom stua på våte joggesko for å hente lommeboka jeg glemte på vei til butikken.

Det er ikke lov med ball inne, sier jeg etter jeg har kastet den bortover gulvet til katten.

Nei, gå ut med den trompeten. Det er uteleke, sier jeg mens jeg fortsatt grøsser etter mannens forsøk på å være morsom der han kommer overraskende på meg og blåser rett inn i øret mitt.

Nei fy! Det er ikke lov å rape ved matbordet, sier jeg mens jeg mislykket kveler en Pepsi Max-rap selv.

Det er neimen ikke lett å være liten…

15 minutes of goshamei!

Etter å ha sagt nei mange ganger, og slengt på røret i vilt  raseri, klarte de til slutt å overbevise meg.

De sa: Vææær så snill da. Please! Kom igjen a. Please! Please! Please! Please!

Jeg kunne formelig høre hvordan de foldet hendene og stanget pannen gjentatte ganger i de hvite knokene…

 

Næh, det var kanskje ikke akkurat sånn det var. Men her om dagen ble jeg i hvert fall intervjuet av Lokalavisen Rogaland. Og det var egentlig ganske stas. Har ikke blitt intervjuet siden jeg spilte i rockeband på Gjøvik som 15-åring.

Tusen takk til alle dere som leser bloggen min. Jeg setter vanvittig stor pris på dere. Jeg blir både glad og overrasket når jeg ser hvor mange dere er, og at dere er så utrolig flinke til å legge igjen kommentarer.

I alle fall, her kan du lese intervjuet:

Intervju i Lokalavisen Rogaland

Bare ti minutter til…

Her begynner morgenen mellom fem og seks en gang. Som regel med Rasmus som rister i sprinklene og roper ”Hjelp, hjelp, hjelp!” Det er hans måte å si: ”Kom dere opp latsabber. Det er morgen!”

Sjur og jeg tar annenhver morgen. I dag var det min tur. Vekkerklokka på nattbordet viste 05.10. Altfor tidlig!

Finner morgenkåpen på gulvet under gårsdagens klær. Subber ut døra og ned trappa. ”Ja Rasmus. Hei elskling. God morgen”, presser jeg trøtt frem i monotont toneleie mens jeg løfter han ut av senga. Utrolig at Pernille ikke våkner av det bråket der. Hun har sovehjerte som en bjørn i vinterdvale.

Jeg legger meg inn i senga i soverommet ved siden av. Jeg vet at Rasmus klarer seg alene i en halvtimes tid før han begynner å dra i dyna mi.

Denne halvtimen er gull verdt. Jeg ligger og slumrer og driver inn og ut av de deilige drømmene mine.

Men å ha Rasmus på selvstyr i en halv time er risikosport. Jeg hører han finner frem fargestiftene sine. Så blir det helt stille. Hvor tegner han nå? Sikkert ikke på noe ark. Mest sannsynlig på kjøkkenveggen.

Men det er greit. Bare jeg får ti minutter til.

”Å nei!”, roper han fra kjøkkenet. Noe går i gulvet. Et vannvittig rabalder. Men ingen ting knuses.

Da går det greit. Bare jeg får ti minutter til.

Bomp. Noe stort og mykt deiser ned i senga ved siden av meg. Jeg gløtter på det ene øyet og ser at stakkars Panda er inne for nok en runde wrestling. De ruller rundt i senga. Så blir det helt stille.

Stakkar Panda

Jeg er akkurat på vei inn i drømmeland igjen, da noe mykt treffer meg på nesa. Jeg titter opp av dyna med ett øye og ser at Lillemann har fått hull på Panda. Den stakkars bamsen lider en grusom skjebne i dag. All innvollene kastes utover soverommet som konfetti. ”Wiiiii! Wiiihiiii”, roper Rasmus lykkelig der han står i skumgummi-regnet.

Men det er helt ok. Bare jeg får ti….fem minutter til.

Tassende føtter inn på stua. Plingplong, sier laptopen min. Små fingre som løper febrilsk over tastene. Ja ja, hvor stor skade kan han egentlig gjøre? Bare han ikke kommer seg inn på Facebook-siden min.

Men det går sikkert greit det og. Bare jeg får et par minutter til.

«Uææææ. Uææææ. Uæææ!» Pernille er våken. Nå er det ingen vei tilbake. Morgenen har begynt. Henter Pernille inn i senga og håper halvhjertet på at vi kanskje kan ligge rolig alle tre og kose litt. Men Rasmus har funnet Postmann Pat-boka og vil lese. Og Pernille får latterkrampe når hun ser stakkars Panda.

Kjære lille venn. Klokka er halv seks. Mamma er trøtt!

Klokka er 05.30. Bare tre timer til barnehagen åpner.

God morgen…

Hva har dine barn funnet på om morgenen mens du desperat prøver å drøye de siste minuttene før du absolutt må stå opp?

Prinsippene som falt

Jeg trengte bare å kaste et kjapt blikk over bordet på Sjur før jeg skjønte at han tenkte akkurat det samme som meg. På bordet ved siden av oss sitter en engelsk familie og spiser med sine to barn. Vil tippe de er rundt tre og fire år gamle.

Barna sitter rak i ryggen og spiser pent med både kniv og gaffel. Foreldrene diskuterer en film de nylig har sett. For noen søte, veloppdragne barn.

Jeg kikker ned på den store magen min og kjenner i hele kroppen hvordan jeg gleder meg til å bli mamma.

Sjur og jeg har tilbrakt mange kvelder foran peisen med kakao og te mens vi har diskutert barneoppdragelse. Og det fine er at vi er helt enige. Hvor fantastisk er ikke det? Vi syns begge det er kjempeviktig at barna lærer gode bordmanerer. De skal sitte pent på plassene sine helt til alle er ferdig med å spise. De skal bruke bestikk, og ikke spise med fingrene.

Men det stopper ikke der. Vi er helt enige om viktigheten ved å være konsekvent. Nei betyr nei, og det skal det ikke rokkes ved. Det har vi også lest masse om på nettet.

Og så skal barna lære at utestemmen, den bruker vi kun ute. Roping og skriking innendørs er ikke lov. Det er jo logisk, så det skjønner barna så klart.

Vi har også sett mange eksempler der foreldre bruker godteri som lokkemiddel for å få barna til å gjøre som de vil. Himmel og hav! At det går an. Så senest i går en dame med en skrikende unge på Meny. ”Du skal få sjokolade når vi kommer ut av butikken. Men da må du reise deg og slutte å gråte NÅ!” Jeg bare ristet på hodet og strøk meg over magen.

Vi er også helt enige om at barna skal være med og rydde. Sko er ikke lov i sofaen. De må lære seg å sovne selv og sove hele natta gjennom uten at en av oss sitter inne hos dem. Smokken er kun forbeholdt kose- og sovetid. Det er også viktig at barna lærer seg å leke alene. De kan ikke være avhengig at vi voksne må underholde dem til enhver tid. Og så skal vi gjøre masse kjekke ting ute, i stedet for å se på tv.

Man leker ikke med maten

Jeg har også tatt masse tester på Klikk.no som viser hva slags mor jeg er. Og hver gang får jeg til resultat at jeg er streng men kjærlig, konsekvent, og avbalansert.

Jeg gleder meg til å bli mamma!

……………………………………..

Tre år senere ligger jeg på alle fire under middagsbordet og plukker opp gulrøtter etter middagens gulrotkrig. Lillemann løper rundt og blåser i 17.mai-trompeten sin.

”Legg den tilbake i skuffen! Den får du kun bruke på 17. mai”, roper jeg fra under stolen. Til døve ører. Jeg slår hodet i bordkanten på vei opp, og snubler i en krabbende Pernille på vei ut til kjøkkenet med dagens gulrotfangst. Pernille begynner å gråte, og jeg plukker henne opp. Får tak i armen til Rasmus i det han runder hjørnet, og røsker trompeten ut av hendene hans.

”Jeg sa, IKKE lov!”, sier jeg og kaster trompeten på gulvet og tråkker på den. ”Sånn, du får en ny senere”.

Først stivner han helt. Så ser han forskrekket på meg. Og så begynner han også å gråte. Jeg samler sammen de hvite, røde og blå plastbitene fra gulvet og hiver dem i søppelbøtta. Kommer plutselig på at barnegråt egentlig er verre å høre på enn 17. mai-trompeter.

Jeg leter fram en smokk fra brødristeren og setter på en film på pc-en.

Rasmus og Pernille ligger oppå spisebordet og ser på film

Stillhet!

Boink, boink, boink, fra stua.

”Ikke hopp i sofaen med sko på”, roper jeg ned trappa. Jeg står oppe og bytter sengetøy.

Boink, boink, boink.

”Se, Pernille. Se”, roper Rasmus begeistret før han begynner å ule som en sirene. ”Uuuææææuuuuuuææææææuuuuuuæææææ”.

”Rasmus! Av med skoene og ikke utestemme inne”, roper jeg ned, denne gangen enda høyere.

Kveldsmat i sofaen

Resten av kvelden bruker jeg til å prøve å få av Rasmus skoene. De er helt nye, og da han først fikk de på, nektet han plent å ta de av. Jeg lokker og lurer og lover han sjokolade til kveldsmat hvis han tar de av før han går i badekaret. Men nei. Til slutt tar jeg de av med makt. Men etter en time med hyling og skriking, setter jeg dem på igjen. Da blir det i hvert fall stille.

Boink, boink, boink

Kveldsmaten fortæres i sofaen med pc-en på.

Jeg krysser fingrene for en god natt. Jeg er utslitt, så jeg orker bare ikke drive med noe Färber i kveld. Jeg legger meg inne hos ungene til de sovner.

”Det må være noe feil med disse testene til Kikk.no”, tenker jeg utmattet før jeg sovner inn.

17. mai 2012

Gratulerer med dagen!

Har hatt en herlig 17. mai i Torrevieja i dag. Glemte nesten at vi ikke var i Norge.

Har gått i tog, spist pølser, is og kake og drukket masse brus. Husket, kastet ringer, hoppet sekkeløp og gått potetløp.

Blide barn og blide foreldre.

Hva har du gjort i dag?

Norge vs Spania

Etter å ha vært hjemme i Norge og Stavanger forrige uke, kom jeg fort på hvorfor jeg flyttet til Spania. Men det er også mange ting jeg savner med Norge.

Jeg savner IKKE:

Jeg savner ikke regnvær.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg savner ikke rushtrafikk (i regnvær).

 

 

 

 

 

 

 

Jeg savner ikke å betale tusen kroner for en halvfull handlevogn i matbutikken.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg savner ikke at butikkpersonalet kjefter på barna fordi de drar i ballongene de    pynter butikken med.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg savner:

Jeg savner mamma.

 

 

 

 

 

 

Jeg savner skikkelig kaffelatte.

 

 

 

 

 

 

 

Jeg savner lavkarbokaker på kafé (selv om jeg alltid spiser en vanlig ved siden av, og tror de utligner hverandre).

 

 

 

 

 

 

Jeg savner kino, teater og stand-up – på norsk.

 

 

 

 

 

 

Jeg savner biblioteket.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg savner å kunne åpne vinduet uten å se rett på gitteret.

 

 

 

 

 

 

 

Jeg savner hage med gressplen.

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva hadde du savnet med Norge hvis du skulle flytte til utlandet?