En mammablogg, garantert fri for kakeoppskrifter og interiørtips

Posts tagged ‘middag’

La mannen slippe til, eller…

Jeg biter meg i underleppa så jeg nesten begynner å blø. Ikke bare har han tatt på Pernille den nye, grå sommerkjolen på en helt vanlig tirsdag. Den jeg tenkte hun skulle ha på seg på bursdagen i helgen, og som kun tåler 30 graders vask.

Fin kjole, ikke sant? De tomatflekkene ble aldri borte… Argh!

Nå gir han henne en halv tomat også! Jeg blunker sakte og presser fingertuppene inn i lårene mine mens det røde tomatkjøttet renner nedover haka hennes, nedover halslinningen og ender som en rød dam i fanget. En dam som bare blir større og større for hver bit.

”Den blir aldri ren”, tenker jeg fortvilet. ”Aldri!”

Det sies at det er vi mødre som er skyld i uengasjerte fedre. At vi må slutte å kritisere vår bedre halvdel når han prøver å ta i et tak med barna.

Jeg tror faktisk litt på det. Noen ganger… Så jeg prøver å la mannen gå så mye på selvstyr som mulig. Jeg har selvfølgelig lært meg noen triks for å unngå de største katastrofene. Som å legge fram klærne til barna kvelden før, og håpe at han ser dem og faktisk tar dem på. Eller sørge for å handle inn barnemat og -melk selv. Og hvis mine små, diskrete triks ikke virker, prøver jeg stille spørsmål som: ”Oj, så varmt det er i dag. Tror du ikke det holder med en t-skjorte?” når han har kledd Rasmus i langermet og det er 30 varmegrader ute. Gjerne mens jeg er veldig opptatt med noe helt annet så han ikke skal tro at jeg egentlig bryr meg.

Jeg har også måttet ty til små kriseløgner når han har kledd Lillemann i hvite og blå Libero fotballshorts (De vi fikk hvis vi svarte på disse spørsmålene fra Liberoklubben) og rutete, oransje skjorte.

”Oj, du den shortsen er egentlig møkkete. Ja, jeg vet du fant den i skapet, men jeg hadde et lite uhell da jeg byttet bleie på Pernille, og så la jeg den tilbake i klesskapet ved en feiltakelse. Så dumt av meg”.

Nei nei nei, ikke la han hoppe i vann med joggesko da! De tar jo en evighet å tørke.

Ellers har jeg mang en gang sendt Rasmus av gårde til barnehagen i kles- og fargekombinasjoner jeg ikke i min villeste fantasi  trodde et voksent menneske kunne ta på en unge.

”Se på lille mannen min, han har kledd på seg selv dag”. Jeg treffer barnehagens stiligste mamma på parkeringsplassen. Hennes prins løper foran oss i skinny jeans og svart boss t-skjorte med krage. Rasmus har på seg en slitt skjelett-t-skjorte og grønne fløyelsshorts.

Sånn ser det ut når mannen har lagt på sengetøy – helt alene…

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lagt Pernille med vått hår som aldri tørker fordi mannen ikke har skylt ut balsamen skikkelig etter kveldsbadet. Eller kloret meg fast i sengen på morgenen for ikke å gå ned og blande meg inn når jeg hører at barna gråtende får kjeft for noe. Det er rart hvor mye verre kjeften høres ut når det er andre enn en selv som deler den ut.

Men jeg holder ut. Og jeg tror faktisk jeg får igjen for det. Ikke i form av rene, velkledde barn. Men som en stor avlastning i husarbeidet og barneoppdragelsen.

Jeg fikk meg forresten litt av en overraskelse her om dagen da jeg sto bøyd over oppvaskmaskinen og stablet inn glass etter middagen.

”Nei, men stopp! Hvordan er det du setter de glassene? Det blir jo ikke plass til noen ting når du setter de sånn. Oppvasken må systematiseres. Det må du jammen du skjønne også, selv om du er totalt blottet for organiseringsevner. Du må tenke litt effektivt vet du”, sier Sjur og tapper seg på tinningen med pekefingeren mens han skubber meg vekk.

Jeg ser forskrekket på han og kan ikke hjelpe for at haka faller litt ned. ”Såpass, ja”.

Siden har jeg ikke vært i nærheten av den oppvaskmaskinen.

Reklamer

Kaosmiddag

”Bæsje. Bæsje nå!” Rasmus står i stolen og veiver med armene. Vi har akkurat satt oss ned ute i hagen for å spise middag. Jeg løfter Rasmus ned fra stolen og løper etter ham inn på do.

”Nei, du må gjøre deg helt ferdig”, kommanderer jeg da han er på vei ned fra doen før bæsjen har landet. Lillemann har ikke tid til å sitte her. Det står jo spagetti og kjøttsaus på middagsbordet.

”Plingplong”. Jeg fisker opp mobilen fra lomma og leser kjapt gjennom meldingen fra mobiloperatøren som maser på at jeg snart må betale regningen. I mens har Rasmus fått tak i dorullen og kastet den med full kraft ut døra mens han holder et godt tak i enden av papiret.

”Ferdig!”

Rasmus hopper kjapt ned fra dostolen og stirrer fornøyd ned i skåla. Etter å ha beundret og skrytt av bæsjen en stund, fyker Lillemann ut døra før jeg rekker å huke tak i ham.

”Kom tilbake, du må vaske hendene”, roper jeg og snubler i dopapiret på vei ut døra.

Lillemann hviner og ler og løper ut i hagen. Jeg får tak i han rett før han kommer bort til bordet.

”Nei. Vil ikke! Ikke vashe hand”, roper han der han henger opp ned og spreller med beina i armene mine.

Opp trappen, inn på badet, på med vannet.

”Vil ikke, vil ikke, vil ikke!”

To minutter senere kommer vi ut, kliss våte begge to. Rasmus opp i stolen. Jeg på min. Kikker diskret over gjerdet og bort på naboen som sitter på verandaen og leser. Hun kikker opp av avisen og smiler svakt. Jeg smiler tilbake, himler med øynene og heiser opp skuldrene, som for å fortelle henne at toåringer kan være ganske sta, og at jeg kun driver med oppdragelse, ikke mishandling.

Sånn. Roen senker seg over middagsbordet. Jeg legger spagetti og kjøttsaus på fatet til Lillemann og skjærer det opp i små biter.

”Skei”, roper Rasmus frustrert og kaster gaffelen på bakken.

Jeg leter etter skeia på bordet. Nope. Ingen skei der. Tar trappa i ett steg og finner ei skei i skuffen.

”Nei. Ikke den. Min skei!” Den nyhentede skeia havner på bakken ved siden av gaffelen.

”Skeia di er møkkete. Den er i oppvaskmaskinen”, forklarer jeg og plukker den opp. Men skeia havner rett ned på bakken igjen.

”Min skei. Vil ha”, roper Rasmus og korser armene over brystet mens han skyver fram underleppa.

Jeg ser på Sjur som sitter og mater Pernille. Nå er det din tur til å gå.

Men Sjur gir meg et blikk tilbake som sier at han aldeles ikke har tenkt å gi Lillemann viljen sin. Han får spise med den skeia han har fått.

Men vi skal på playdate i parken etterpå. Og hvis Rasmus drar dit på tom mage, betyr det to timer med uavbrutt sutring. Og det orker jeg bare ikke. Ikke i dag. Så jeg løper inn igjen, vasker skeia hans og gir ham den mens jeg mumler noe om at dette ikke må bli en vane og at neste gang får han spise med den skeia han får.

Jeg fyller fatet mitt med spagetti og kjøttsaus. Rekker å ta en bit før Pernille setter i et voldsomt brøl og dytter vekk maten som er på vei inn i munnen, så spagettien spruter rundt henne.

”Hun er tørst”, sier jeg trøtt.

”Vær så snill ikke å gi henne vann rett fra glasset. Det blir bare søl. Du må hente sugerør”.

Sjur reiser seg mismodig og går inn etter sugerør. I mens får Pernille tak i fatet og velter det over hele seg.

”Du MÅ huske å sette fatet utenfor rekkevidde!” grynter jeg i det jeg passerer Sjur i trappa. Han med sugerør, jeg med Pernille.

”Jeg kan ta det jeg”, sier Sjur og strekker armene ut.

”Nei, JEG tar det. Sett deg og spis du”, mumler jeg tilbake. ”Bedre at én av oss får spise enn ingen”.

Av med klærne. Setter Pernille oppi vasken på badet og spyler henne ren. Tomatsausen legger seg som en rød dam i bunnen. På med ny bleie og nye klær. Legger tomatklærne i bløt.

Tilbake ved bordet. Oppdager akkurat for sent at ingen har tørket av Pernilles stol og at jeg nettopp satte henne oppi en blanding av kjøttdeig, tomatsaus og pasta.

Vel, samme det. Nå vil jeg spise.

”Ned!” Rasmus har reist seg i stolen. ”Ferdig spise”.

”Sett deg ned og vent til alle er ferdig”, kommanderer jeg.

”Nei, ned! Sparke fotball”.

Jeg prøver metoden der jeg bare overser ham, med det resultat at han trommer de små hendene i bordet mens han taktfast roper ”fotball, fotball, fotball”.

Sjur og Pernille er akkurat ferdig å spise.

”Ja, men så gå da”.

Rasmus hviner og spretter ned fra stolen. Kommer bort til meg og planter to tomathender på buksa mi mens han gir meg en klem. Sjur er på vei opp trappa med Pernille på armen.

Jeg reiser meg halvt og skal akkurat til å rope etter Rasmus at han må bli med inn og skylle hendene og munnen før han tar borti noe annet med tomatfingrene sine. Men jeg setter meg ned igjen. I andre enden av hagen klatrer Rasmus opp i lillesøsters vogn for å hente ballen. Jeg kan se de røde merkene på kalesjen helt hit.

Jeg tar en munnfull spagetti. Den har blitt kald og seig. Smaker nesten som gummi.

”Mamma fotball”, roper Rasmus og kommer løpende etter meg opp trappa med fotballen over hodet.

”Nei, ikke nå. Nå skal mamma spise middag”.

Jeg går inn på kjøkkenet, smører meg en brødskive med hvitost og låser meg inne på soverommet.

Endelig matro.