En mammablogg, garantert fri for kakeoppskrifter og interiørtips

Posts tagged ‘Mundo Mar’

Aldri lov bort en hest

”Hest! Hest! Hest!”

Lillemann ligger på bakken og hamrer de små knyttnevene i asfalten. Det er et stort hvitt merke på butikkveggen foran ham etter softisen han sekunder tidligere kylte inn i veggen. Isen har allerede begynt å smelte og lange, hvite striper renner nedover veggen før de slipper taket helt nederst der veggen bøyer seg innover, og drypper det siste stykket ned på asfalten.

Jeg forbanner meg selv for at jeg aldri lærer. Jeg MÅ ikke love ting jeg ikke er hundre prosent sikker på at jeg kan holde! MÅ ikke love!

Vi begynte å snakke om det allerede kvelden i forveien. At vi skulle ri på hest i dag. Etter en veldig slitsom og stressende uke, tenkte vi at vi skulle fine på noe gøy i helgen. Noe koselig med hele familien. Så leste jeg at det skulle være middelalderfestival i La Nucia, en liten, koselig by en times kjøring fra der vi bor.

Jess, middelalderfestival it is! Forslaget ble enstemmig vedtatt. Mannen min og jeg skulle gå rundt blant alle bodene og impulsshoppe ting vi egentlig ikke trengte. Stegutten på elleve, som er hos oss på sommerferie, skulle skyte med pil og bue. Lillesøster skulle se på gjøglere. Og Lillemann ville ri på hest.

Da Lillemann sovnet inn kvelden før, var det med et forventningsfullt smil om munnen. Han skulle ri på hest!

Skuffelsen var stor da vi etter en drøy times biltur med ødelagt klimaanlegg kom til stengt festival. Det var ikke ett menneske å se i gatene. Ensomme røde og gule vimpler hang fra hustakene. Store boder stod side om side på fortauene dekket av blå plast. Et stort telt var slått opp i parken. Gapestokken stod klar på torget.

Slem mamma.

”Hest”, ropte Lillemann og så på meg med store øyne.

”Ja, kjære deg. Du skal få ri på hest. Jeg lover.”

De åpner vel snart, tenkte jeg. Vi setter oss på en kafé og spiser is mens vi venter.

”Si, si. Seis. Six!”. Kelneren var tydelig irritert. Jeg spurte når festivalen åpnet og han svarte klokken seks i kveld. Hæ, sa jeg. Han gjentok svaret. Klokken seks i kveld? Ja, klokken seks i kveld. Er du helt sikker? Ja, selvfølgelig var han helt sikker. Han ristet på hodet og gikk inn i kafeen sin.

Jeg så på Sjur. Han hadde mistet underkjeven, og jeg kunne formerlig se hvordan hjernen hans arbeidet på spreng bak bekymringsrynkene. Vi visste begge hva dette betydde. Hvis ikke Lillemann fikk ri på hest, ville hele verden gå under.

”Hest. Hest”, mol Lillemann med softis i panna.

”Ja, du skal få ri på hest”.

Jeg var litt mer nølende i stemmen nå.

”Men vet du hva? Vi må kjøre litt til først. Så skal vi ri på hest”.

Lillemann så på meg med store øyne. Kjøre mer? Nei, det ville han da aldeles ikke. Nå hadde han ventet helt siden i går kveld. Han ville ri på hest nå!

To minutter senere sitter jeg på kne og plukker softiskjeks fra butikkveggen. Jeg unngår å møte blikket til gjestene da jeg reiser meg og kaster den knuste kjeksen i søppelbøtta. Tar en sprellende Lillemann under armen og går mot bilen.

Mundo Mar ligger bare noen få kilometer unna. De har neppe hester der, det er et vannland med fisker, men kanskje det virker som avledning.

”Vil du se på stor fisk”, spør jeg og snur meg mot baksetet.

”Nei, hest!”

”Vil du ikke se på stor fisk som danser? Og som har ball på nesa”, spør jeg og undrer meg over hvordan så små føtter kan sparke så hardt i seteryggen.

Resten av dagen ser vi på sjøløver, delfiner, pingviner, seler og fisker i alle slags farekombinasjoner. Lillemann koser seg, men kommer med jevne mellomrom innom hesten.

Jeg vet ikke hvor mange is jeg foret Lillemann med den dagen. Men tror du han glemte hesten for det? Aldeles ikke.

Da klokken nærmer seg hjemreise er det på tide å slippe bomben. Det blir ingen hesteridning i dag. Hesten er syk. Hesten er ødelagt. Hesten har aua i magen.

Jeg stålsetter meg. Men akkurat da. På vei mot bilen. Inn mellom buskene. Hva får jeg øye på, om ikke en rosa plast-flodhest. Jeg øyner et lite håp. Kanskje…

”Lillemann! Kom skal du få ri på en rosa flodhest”, roper jeg med all den entusiasmen jeg klarer å oppdrive.

Lillemann kommer løpende, får øye på den rosa flodhesten og hviner av glede.

”Jaaaaa, heeest”, roper han og springer på de små føttene sine over sanden mot det rosa dyret.

Puh! Der ble dagen reddet.

Denne gangen hadde jeg flaks, tenker jeg i det jeg slukker lyset til en lykkelig liten gutt som ligger på ryggen i senga si med beina viftende i været og babler om hester. Neste gang… Vel, jeg håper det ikke blir noen neste gang. For nå skal jeg slutte å love ting før jeg er helt sikker på at det blir noe av.

Har du lovet barna ting du ikke klarte å holde? Og hvordan gikk det?

Reklamer