En mammablogg, garantert fri for kakeoppskrifter og interiørtips

Posts tagged ‘norwegian’

Hjelp, vi flyr igjen! (med små barn)

Mange har lurt på hvordan det gikk på flyturen tilbake til Spania, etter vår heller katastrofale flyopplevelse fra Alicante til Norge forrige helg.

Dere som ikke har fått med dere den første flyturen kan lese om den her:

http://casakaos.net/2012/05/07/hjelp-vi-flyr-med-sma-barn/

Vel, sånn gikk det denne gangen:

Jeg kikker overrasket på klokka og konstaterer at det er en hel time til flyet skal gå. Rasmus har funnet en gutt å leke med. Pernille sitter i fanget til Sjur og undersøker et tomt yoghurtbeger. Vi sitter på flyplasskafeen på Sola. Vi har allerede sjekket inn, levert spesialbagasjen uten å få kjeft fra damen bak skranken for at vi er for sent ute. Vi har vært gjennom sikkerhetskontrollen uten dramatikk og vi har spist lunsj i kafeen.

Idet vi går om bord i flyet tre kvarter senere, går jeg nok en gang gjennom alle de gode rådene jeg har fått, og alle tipsene jeg fant på nettet:

Snakk med barna om det som skal skje på forhånd. Sjekk.

Ha med nok leker og aktiviteter til hele flyturen. Sjekk.

Laptop med favorittprogrammene. Sjekk.

Tyggis til Lillemann. Sjekk.

Melk på flaske til Lillesøster. Sjekk.

Mat og snaks uten sukker. Sjekk.

Tepper og dyner til sovetiden. Sjekk.

I tillegg går flyet klokka 15, så vi har hatt god tid hjemme til å pakke og gjøre oss klar. Ikke noe stress denne gangen. Den vonde fortanna til Pernille er ute, og gjør ikke vondt lenger. Hun smiler så øynene blir borte i bollekinnene.

Fortanna er ute!

Alt lover godt.

Vi er halvveis uti flyturen. Rasmus har puslet puslespill og lest Postmann Pat.

Rasmus pusler puslespill

Pernille har sett på barne-tv og lekt med bilen til Rasmus. Vi har spist mat i fred og ro, og plasserte oss slik at ungene ikke fikk tak i maten på bordet.

Pernille ser på Yo Gabba Gabba

Sjur og jeg veksler blikk over hodet til Rasmus. Han sitter i mellomsetet og tar bilder  med mobilen min.

                       

 

Pernille sitter i fanget mitt og ser på Rasmus mens jeg plukker ørevoks ut av ørene hennes. Tør vi tro på at dette faktisk går greit nå? Vi smiler forsiktig til hverandre og nikker oppløftende til bestemoren i setet over midtgangen:

”Ja, de er så greie å reise med disse to”.

Det gjelder å være forberedt, sier jeg til meg selv og lener hodet smilende bakover.

Hmm. Her var det mye ørevoks

Idyllen varer i nøyaktig ti minutter til…

Den neste timen tilbringer jeg bak på det bittelille kjøkkenet med en hylende Pernille i armene. Jeg har prøvd alt. Byttet bleie, tilbudt mat og drikke, lagt henne ned i den myke dyna så hun kan sove, ristet diverse leker med morsomme lyder foran henne og slått på laptopen. Men nei. Nå hjelper ingenting. Til slutt blir til og med flyvertinnen lei og sender meg ut i kabinen igjen med et langt sukk. Hun drar kjapt igjen det røde forhenget bak ryggen min.

På plassen vår hyler og bukter Rasmus seg som en liten slange. Han blir alltid påvirket av lillesøsters humør, og syns tydeligvis det er på sin plass at vi får litt å stri med.

Den søte bestemoren over gangen smiler først sympatisk mot oss. Så medlidende. Etter en halvtime smiler hun ikke i det hele tatt.

De to mennene i setene foran oss har sovet hele turen. Nå veksler de blikk og drar øyenbrynene så langt opp at huden krøller seg i nakken.

Puh. Endelig sovnet hun

Etter en time med tenners gnissel og store, våte tårer, lyser fest setebelte-skiltet. Pernille har endelig gått tom for stemme og sovner. Rasmus følger på, og setter seg rolig ned på plassen sin.

Puh, hva var det som skjedde? Vi som var så godt forberedt!

Kan det ha seg sånn at unger har sin egen vilje uansett? At de ikke lar seg styre hundre prosent? Ja, jeg hadde nok en anelse om at det var sånn det hang sammen.

Heldigvis er det lenge til neste gang. Nå skal ikke Casa Kaos ut å fly før i juli.

Reklamer

Hjelp, vi flyr! (Med små barn)

Kjære alle dere flypassasjerer som ikke har barn, som har naturlig veloppdragne barn, eller dere som er så heldige å ha lykkes med oppdragelsen:

Casa Kaos på tur

Det er ikke det at vi småbarnsforeldre ikke bryr oss. For det gjør vi. Vi er smertelig klar over hvor lei dere blir av barna våre der vi er tvunget til å være sammen i en altfor trang fykabin. Vi blir lei av dem vi og. Og vi gjør så godt vi bare kan.

Vi skulle fly fra Alicante til Norge i helga. Slik gikk det for seg:

”Jeg må nesten be deg om å få han til å sette seg ned og ta på beltet”.

Jeg smiler unnskyldende mot flyvertinnen mens Rasmus hopper opp og ned i det blå flysetet.

Jeg har prøvd å lokke med banan og lure med sjokolade. ”Se, alle har belte på. Mamma har belte. Far har belte. Lillesøster har belte. Det er loven. Sånn er regelen”.

Men nei.

Jeg har vært streng og jeg har løyet. ”Hvis du ikke setter deg nå, kommer kapteinen og kjefter på deg. Vil du det?”

Men toåringen vil ikke sitte.

Jeg ser hestehalen til flyvertinnen på vei nedover midtgangen. Den spretter så lekkert opp og ned i takt med de lange skrittene hennes.

Lillemann roper og oier. Lange blikk treffer oss sidelengs fra over midtgangen. Jeg smiler unnskyldende tilbake.

Til slutt tar jeg tak i føttene hans og rykker til. Han deiser ned i setet med et hyl.

”Auuuaaaaaa!”

Bakhodet dundret inn i seteryggen. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet, men nå sitter han i hvert fall stille. Jeg blåser på bakhodet og finner fram en banan.

Ved siden av meg sitter Sjur med Pernille på fanget. Hun får nye tenner og har grått siden vi dro hjemmefra. Det var derfor vi holdt på å miste flyet. Stresspakking tar mye lengre tid med en hylende ettåring på armen.

Vi kom heseblesende inn til innsjekkingen på Alicante flyplass, tre kvarter før take off.

Innsjekkingen i Alicante

”Fire spasialbagasje?” spør damen i skranken på gebrokkent engelsk og skuler på oss over brillene.

”Ja, to vogner og to bilseter”, sier jeg og smiler unnskyldende tilbake.

Det ordnet seg heldigvis. Men vi fikk streng beskjed om å være ute i god tid neste gang.

Rasmus teller passene

Tilbake på flyet kommer endelig tralla med mat.

”To tapastallerkener, en sandwich, to vann, en Cola light og en appelsinjus, takk”.

Vi fordeler alt utover klappbordene, for så å finne ut at avstanden mellom stolene og bordene er altfor kort, så lillesøster når borti alt. Hun skal riste på brusen, miste glasset med jus på gulvet, veive med osten og kaste olivenene rundt seg. Storebror blir inspirert, og plutselig står han i setet og veiver med en serranofylt hånd over hodet. Skinken kveiler seg ut mellom fingrene hans som en blekksprut.

Jeg smiler igjen unnskyldende til hestehalen som like etter sitter på kne og tørker opp appelsinjus fra midtgangen.

Puh. Pernille sover.

To timer igjen av flyturen. Og i løpet av de to timene kaster Rasmus ballen sin i hodet på damen foran, han stikker av bortover midtgangen, for så bli funnet under setet til en bergenser, han stjeler en annens gutt bamse og gjemmer den på et sted han ikke husker, han vekker en gjeng sovende, bakfull ungdom og han roper ut så høyt han bare kan at mamma har bæsja da jeg kommer tilbake fra do. Imens river Pernille menyen i to, søler nok et glass, denne gangen vann riktignok, på gulvet og over Sjurs føtter, gråter sammenhengende i én time før hun sovner i ett kvarter, kaster leker hele to seterader fremover og gulper melk på setetrekket.

Alt dette mens jeg løper etter med mitt mest unnskyldende smil og milde øyne.

Under landingen, setter Lillemann seg overraskende pent ned uten protester. På med beltet. Men han insisterer på at solskjermen på vinduet skal være nede.

Jeg drar den opp. Han drar den ned.

Hestehalen hopper forbi, lener seg over oss og forteller meg at solskjermen må være oppe under landing.

Jeg gidder ikke smile til henne engang. Jeg vet da vel at den skal være nede. Ser hun ikke at det er Rasmus som ikke forstår det? Ikke jeg!

Rasmus får tak i noen hårstrå til mannen i setet foran oss. Han snur seg og ser surt på meg. Jeg ser surt tilbake. Der har han sittet i tre og en halv time med musikk på ørene, bok og laptop, mens jeg har løpt rundt som en strikkball med dette unnskyldende smilet klistret over hele trynet.

Nei! Ikke ta av beltet!

Vi er heldigvis snart framme i Oslo. Nå skal vi bare samle sammen bagasjen, som helt sikkert enten mangler noen kolli, eller inneholder en ødelagt vogn eller bilsete. Så skal vi sjekke inn på nytt mot Stavanger. Ny sikkerhetskontroll, en og en halv times venting på Gardermoen, og så fly videre til Stavanger.

Var du så heldig at du møtte oss på strekningen mellom Oslo og Stavanger, må jeg bare få si: ”Unnskyld. Beklager. Det var helt sikkert ikke meningen. Og ja, jeg bør ha bedre oppdragelse på ungene mine. Jeg vet det”.

Og til dere som skal fly med oss tilbake til Alicante førstkommende lørdag:

”Vi sees…” 😉