En mammablogg, garantert fri for kakeoppskrifter og interiørtips

Posts tagged ‘spania’

Brutal barnehage

”Neeeeeeiiii! Neeeeeeiiiiiii! Villikke villikke villikke!”

Første dag i ny barnehage

Lillemann bukter seg som en liten slange mens lederen prøver å fri meg fra grepet hans. Først veldig varsomt med lovnader om at de har ballbinge inne i klasserommet. Deretter prøver hun forsiktig å dra han løs. Til slutt må vi i fellesskap åpne de hvitknokede fingrene rundt halsen min med makt. Jeg snur meg og går. På vei ut døra, ser jeg meg tilbake og møter Lillemanns blikk gjennom glassdøra til klasserommet. Han har sluttet å gråte, underleppa skjelver og han ser på meg med store, røde, våte øyne. Det blikket kommer jeg aldri til å glemme. Aldri!

Jeg kjemper i mot trangen til å løpe inn i klasserommet, røske til meg gutten min og ta ham med meg hjem igjen. Men jeg tvinger meg ut døra. Lukker den bak meg. Setter solbrillene godt foran øynene og drar hjem.

Dette var i september i fjor. Første dag i ny barnehage.

I dag har vi vært på sommeravslutning. Se for deg noen og tjue unger proppfulle av sukker, gira på Mikke Mus og Spider Man, løpende rundt med foreldrene på slep.

   

”Se mamma, se”.

Lillemann vil vise meg den store båten han har malt. Og favorittleken. Og den kule boken om dinosaurer med underbukser. Han vil vise meg hvor han spiser lunsj. High five til alle kompisene. Og så må lillesøster vises frem. Ingen er så stolt av henne som Lillemann.

Her skulle det være et bilde av en hjemmebakt to-etasjers togkake, minimuffins og cakepops. Men siden jeg glemte hele sommeravslutningen (og ikke kan bake) ble løsningen Svampe Bob og Hello Kitty-kjeks og Mikke Mus-sjokolade fra nærbutikken.

Spanske barnehager har en helt annen filosofi rundt hvordan barna skal innkjøres.  Vi var innom barnehagen og så oss om før vi skrev han inn. Som bekymret mor, snuste jeg rundt, spurte og grov, med den holdningen at dette nok ikke var bra nok for min lille arveprins.

”Hvor mange innkjøringsdager har dere?”

Lederen ser på meg med et spørrende blikk. ”Innkjøringsdager? Hva mener du?”

”Nei altså, hvor mange av de første dagene skal jeg være med”.

”Ingen”.

”Ingen?”

”Nei, vi gjør det ikke på den måten her”.

Jeg bestemte meg for at hit skulle han ikke. Så vi gikk. Men etter å ha undersøkt praksisen til alle de andre aktuelle barnehagene, måtte jeg krype til korset og ringe tilbake. Det måtte da gå an å få til en avtale.

Jeg fortalte lederen om hvordan vi gjorde det i Norge, at vi har tre innkjøringsdager der foreldrene er med. Og at jeg mente det var den beste måten å gjøre det på. Jeg trengte kanskje ikke tre dager, jeg kunne godt gå med på to.

”Beklager. Det er ikke sånn vi gjør det her”.

”Nei vel. Så dere tror det er best for barnet å bli revet gråtende ut av armene til foreldrene og plassert på en helt ny og fremmed plass med helt fremmede mennesker. Han er ikke to år en gang!”

Ja, det syns hun.

I dag, nesten ett år senere, kunne jeg konkluderte med at han ikke har tatt skade av den særdeles brutale starten. Arrene har grodd. Han hadde det som plommen i egget. Han var helt klart en del av gjengen, lekte med kammeratene sine og tøyset med de voksne. Stolt som bare en toåring kan være over å vise foreldrene hans sted.

Men til neste år er det på an igjen. Da blir Lillemann skolegutt. Her begynner de nemlig på skolen når de er tre.

Har dine barn begynt i barnehage ennå? Hvordan gikk det å levere de den første dagen?

Reklamer

Er jeg helt skrullete?

”Se! Kom og se på Pernille”, roper jeg til Sjur som står på kjøkkenet. Han titter rundt hjørnet mens han tørker hendene på oppvaskhåndkleet. I sofaen sitter Pernille og spiser på et jordbær.

”Hva? Hva er det?”

”Ja, men ser du ikke? Se hva hun gjør med tunga hver gang hun tar en bit. Hun krøller den sånn rart. Se så søt hun er!”

Sjur ser på Pernille en liten stund til. Så ser han rart på meg før han mumler noe og forsvinner ut på kjøkkenet igjen.

***

Jeg kikker spent rundt på alle de andre som står i kø foran kassen. Rasmus sitter i setet foran i handlevognen og har nettopp plukket opp en boks bringebær fra vognen.

”Bittebær til middag?” sier han og ser på meg med spørrende blikk.

Men de andre køståerne ser bare rett framfor seg og tenker på sitt.

”Ha ha ha!” ler jeg høyt og rister på hodet.

”Hva sa du Rasmus?”

”Bittebær til middag?” sier han igjen og ser seg rundt.

Jeg ler enda høyere og rufser han i håret.

”Nei, Rasmus. Vi skal ikke ha bringebær til middag”, sier jeg og kan ikke skjønne at ikke alle andre bryter ut i latter over at Lillemann vil ha bringebær til middag. Og bittebær…hvor søtt er det ikke å si det da?

***

”Se hit da. Se hit nå”, tenker jeg en dag jeg sitter på stranda med Pernille. Ved siden av meg sitter en familie med tre barn, den minste på størrelse med Pernille.

Pernille borer ansiktet inn i halsgropen min før hun spretter fram igjen og sier ”Bæææææ”.

Den store familien er opptatt med sitt og enser verken meg eller Pernille.

Pernille smiler og ler og gjemmer ansiktet igjen.

”Se nå. Se nå så utrolig søt jenta mi er”, tenker jeg og skotter på nytt bort på familien. Moren lar blikket sveipe forbi oss akkurat i det Pernille spretter opp med et nytt ”Bææææææ”.

Hun smiler trett og fisker fram en flaske solkrem fra bagen.

Jeg kan ikke skjønne at hun ikke syns det er hysterisk morsomt. Lille Pernille med det søte babyfjeset sitt som så lykkelig leker borte bæ. Og hvor morsomt er det ikke at hun sier ”Bææææ” i stedet for ”Bøøøøø”?

***

”Sjur! Hent kameraet. Skyndt deg!” roper jeg inn fra svømmebassenget. Like etter står Sjur i døra med kameraet i hånda.

”Hva da?” spør han og ser seg rundt etter noe å ta bilde av.

”Se på Rasmus, han tar foten opp sånn og vifter med tærne under vannet. Vis far hva du gjorde, Rasmus”.

Rasmus ser stolt opp på far og løfter foten og vifter med tærne sånn som han har fått beskjed om.

”Se! Se så flink han er”, sier jeg og klapper i hendene.

Sjur ser rart på oss et øyeblikk før han løfter kameraet og knipser i vei, uten helt å forstå det store med tåviftinga. Rasmus smiler og ler og løfter foten høyere enn noen gang.

***

Jeg ser forventningsfullt på min barnløse venninne over bordet. Vi er ute og spiser lunsj med barna. Rasmus har akkurat gitt Pernille en stor, våt smask midt på truten.

”Wiiiiiiiihiiii”, hviner Pernille og dytter ham leende vekk.

Men min venninne er i gang med en fortelling fra jobben og enser ikke opptrinnet.

Jeg ler og plukker opp skjeen Pernille for n’te gang har kastet på gulvet.

”Hæ? Hva var det du sa?” Min venninne forventer tydeligvis et svar på noe.

”Beklager, men Rasmus tok tak rundt halsen til Pernille og ga henne et skikkelig kyss midt på truten”, sier jeg og ler.

”Det var så utrolig søtt”, fortsetter jeg.

Men min venninne er allerede i gang med historien fra jobben. Jeg hører med et halvt øre om sjefer, kollegaer, arbeidstid og muligheter, men kikker like mye på ungene. Mon tro hva de finner på nå? Jeg vil jo ikke gå glipp av noe.

I det vi klemmer ha det ved bilen, ser hun på meg med et skjevt smil.

”Du er blitt helt rar du, Marte, etter du fikk barn. Du har liksom blitt litt sånn skrullete. Og fjern. Sånn som gamle damer blir”, sier hun og setter seg inn i den bittelille golfen sin.

Hmm, skrullete jeg? Ja kanskje det. Men da lurer jeg på hvordan jeg blir når jeg blir gammel.

Norge vs Spania

Etter å ha vært hjemme i Norge og Stavanger forrige uke, kom jeg fort på hvorfor jeg flyttet til Spania. Men det er også mange ting jeg savner med Norge.

Jeg savner IKKE:

Jeg savner ikke regnvær.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg savner ikke rushtrafikk (i regnvær).

 

 

 

 

 

 

 

Jeg savner ikke å betale tusen kroner for en halvfull handlevogn i matbutikken.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg savner ikke at butikkpersonalet kjefter på barna fordi de drar i ballongene de    pynter butikken med.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg savner:

Jeg savner mamma.

 

 

 

 

 

 

Jeg savner skikkelig kaffelatte.

 

 

 

 

 

 

 

Jeg savner lavkarbokaker på kafé (selv om jeg alltid spiser en vanlig ved siden av, og tror de utligner hverandre).

 

 

 

 

 

 

Jeg savner kino, teater og stand-up – på norsk.

 

 

 

 

 

 

Jeg savner biblioteket.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg savner å kunne åpne vinduet uten å se rett på gitteret.

 

 

 

 

 

 

 

Jeg savner hage med gressplen.

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva hadde du savnet med Norge hvis du skulle flytte til utlandet?

Hjelp, vi flyr igjen! (med små barn)

Mange har lurt på hvordan det gikk på flyturen tilbake til Spania, etter vår heller katastrofale flyopplevelse fra Alicante til Norge forrige helg.

Dere som ikke har fått med dere den første flyturen kan lese om den her:

http://casakaos.net/2012/05/07/hjelp-vi-flyr-med-sma-barn/

Vel, sånn gikk det denne gangen:

Jeg kikker overrasket på klokka og konstaterer at det er en hel time til flyet skal gå. Rasmus har funnet en gutt å leke med. Pernille sitter i fanget til Sjur og undersøker et tomt yoghurtbeger. Vi sitter på flyplasskafeen på Sola. Vi har allerede sjekket inn, levert spesialbagasjen uten å få kjeft fra damen bak skranken for at vi er for sent ute. Vi har vært gjennom sikkerhetskontrollen uten dramatikk og vi har spist lunsj i kafeen.

Idet vi går om bord i flyet tre kvarter senere, går jeg nok en gang gjennom alle de gode rådene jeg har fått, og alle tipsene jeg fant på nettet:

Snakk med barna om det som skal skje på forhånd. Sjekk.

Ha med nok leker og aktiviteter til hele flyturen. Sjekk.

Laptop med favorittprogrammene. Sjekk.

Tyggis til Lillemann. Sjekk.

Melk på flaske til Lillesøster. Sjekk.

Mat og snaks uten sukker. Sjekk.

Tepper og dyner til sovetiden. Sjekk.

I tillegg går flyet klokka 15, så vi har hatt god tid hjemme til å pakke og gjøre oss klar. Ikke noe stress denne gangen. Den vonde fortanna til Pernille er ute, og gjør ikke vondt lenger. Hun smiler så øynene blir borte i bollekinnene.

Fortanna er ute!

Alt lover godt.

Vi er halvveis uti flyturen. Rasmus har puslet puslespill og lest Postmann Pat.

Rasmus pusler puslespill

Pernille har sett på barne-tv og lekt med bilen til Rasmus. Vi har spist mat i fred og ro, og plasserte oss slik at ungene ikke fikk tak i maten på bordet.

Pernille ser på Yo Gabba Gabba

Sjur og jeg veksler blikk over hodet til Rasmus. Han sitter i mellomsetet og tar bilder  med mobilen min.

                       

 

Pernille sitter i fanget mitt og ser på Rasmus mens jeg plukker ørevoks ut av ørene hennes. Tør vi tro på at dette faktisk går greit nå? Vi smiler forsiktig til hverandre og nikker oppløftende til bestemoren i setet over midtgangen:

”Ja, de er så greie å reise med disse to”.

Det gjelder å være forberedt, sier jeg til meg selv og lener hodet smilende bakover.

Hmm. Her var det mye ørevoks

Idyllen varer i nøyaktig ti minutter til…

Den neste timen tilbringer jeg bak på det bittelille kjøkkenet med en hylende Pernille i armene. Jeg har prøvd alt. Byttet bleie, tilbudt mat og drikke, lagt henne ned i den myke dyna så hun kan sove, ristet diverse leker med morsomme lyder foran henne og slått på laptopen. Men nei. Nå hjelper ingenting. Til slutt blir til og med flyvertinnen lei og sender meg ut i kabinen igjen med et langt sukk. Hun drar kjapt igjen det røde forhenget bak ryggen min.

På plassen vår hyler og bukter Rasmus seg som en liten slange. Han blir alltid påvirket av lillesøsters humør, og syns tydeligvis det er på sin plass at vi får litt å stri med.

Den søte bestemoren over gangen smiler først sympatisk mot oss. Så medlidende. Etter en halvtime smiler hun ikke i det hele tatt.

De to mennene i setene foran oss har sovet hele turen. Nå veksler de blikk og drar øyenbrynene så langt opp at huden krøller seg i nakken.

Puh. Endelig sovnet hun

Etter en time med tenners gnissel og store, våte tårer, lyser fest setebelte-skiltet. Pernille har endelig gått tom for stemme og sovner. Rasmus følger på, og setter seg rolig ned på plassen sin.

Puh, hva var det som skjedde? Vi som var så godt forberedt!

Kan det ha seg sånn at unger har sin egen vilje uansett? At de ikke lar seg styre hundre prosent? Ja, jeg hadde nok en anelse om at det var sånn det hang sammen.

Heldigvis er det lenge til neste gang. Nå skal ikke Casa Kaos ut å fly før i juli.

Utlending, jeg?

Etter å ha bodd åtte måneder her i Spania, har jeg fått en helt ny respekt og forståelse for hvordan det er å bo i et fremmed land.

Ta bare en sånn ting som å handle mat. Har du noen gang tenkt over hvor vanskelig det er når alle matvarene er fremmede og man ikke kan lese hva det står på dem?

Jeg gikk for eksempel i flere måneder og forbannet vaskemaskinen som ikke skylte skikkelig. Helt til jeg fant ut at jeg brukte sensitivt vaskemiddel istedenfor skyllemiddel. Det var det bilde av den søte gutten pakket inn i håndkle som gjorde meg forvirret.

Ser ikke dette ut som skyllemiddel, kanskje?

Mobilen min har blitt stengt et par ganger fordi jeg ikke forstår hva det står på meldingene mobiloperatøren sender meg. Siden jeg har autotrekk, inneholder slike meldinger sjelden gode nyheter hva min bankkonto angår. Men når jeg ikke skjønner hva det står, ignorerer jeg dem bare og håper problemet forsvinner av seg selv.

Jeg oppsøker norske miljøer, og kan ikke forstå hvorfor jeg ikke har fått noen spanske venninner ennå.

Zumba trener jeg på et norskdrevet dansestudio.

Jeg er innom det skandinaviske shoppingsenteret hver uke for å kjøpe norsk brød, Norvegia, Kavli kaviar, Stabburet makrell i tomat, norske vaskemidler og Nestlé barnegrøt.

De spanske trafikkreglene forvirrer meg fortsatt, og jeg har ikke lært meg hva alle de spanske trafikkskiltene betyr. Til stor forargelse for spanske bilførere.

Legen min er norsk, og jeg kjøper VG og Dagbladet framfor å lese spanske nyheter. Selv om sistnevnte til og med er å få tak i på norsk.

Ekspeditøren på Hennes og Mauritz får kjeft fordi de ikke har de samme bytteregler som jeg er vant med.

Jeg himler med øynene når jeg står i kassa på Mercadona og har glemt å veie tomatene så kassadama må gjøre det. For en idiotisk løsning. I Norge veier de jo i kassa!

Jeg våget meg faktisk inn på Centro de salud, det lokale helsesenteret, med minstejenta en gang. Da jeg gikk ut derfra hadde jeg en timeavtale til laboratoriet et par dager senere. Men snuppa ble frisk i løpet av de dagene. I stedet for å avbestille timen, lot jeg heller være å møte opp. Hvorfor? Fordi jeg gruet meg til å ringe og avbestille timen når jeg ikke visste om de som svarte telefonen kunne engelsk.

Og jeg nevner i fleng:

Jeg klager over varmen på sommeren.

Toåringen går i engelsk barnehage fordi jeg ikke snakker spansk selv og vil følge opp det de lærer i barnehagen hjemme.

Jeg blir stadig forvirret over at alle butikkene stenger klokka 14 for siesta. Det er da jeg endelig har unnagjort morgenstellet og starter dagen.

En overtrøtt Rasmus har fått være med og se på paraden på hellige tre kongers-dag.

Mine barn får ikke være med på noen spanske arrangementer, da de starter etter de har lagt seg. Spanske barn er daglig oppe like lenge som norske barn kun får lov til på nyttårsaften.

Når jeg ikke helt forstår hva en spanjol sier til meg, sier jeg bare ”si, si” og nikker med hodet. Det går som regel greit, men damene på det lokale apoteket begynner å bli litt lei. De føler vel en viss forpliktelse for at barna får riktig dose paracet og nesespray når de er forkjølet.

Jeg kan fortsette i det uendelige, men skal stoppe der.

Jo da, i teorien bør vi alle tilpasse oss kulturen i landet vi bor. Men det er ikke alltid så lett. Og det tar tid.

Neste gang jeg er hjemme i Norge skal jeg slutte å sette opp irritert-trynet når noen kjører feil ut i rundkjøringen. Jeg skal slutte å se overdrevent opp i taket når noen forsinker kassakøen fordi de har kjøpt noe feil. Og jeg skal slutte å snakke om eget ansvar for integrering.

Og så SKAL jeg melde meg på spanskkurs.