En mammablogg, garantert fri for kakeoppskrifter og interiørtips

Posts tagged ‘trass’

Aldri lov bort en hest

”Hest! Hest! Hest!”

Lillemann ligger på bakken og hamrer de små knyttnevene i asfalten. Det er et stort hvitt merke på butikkveggen foran ham etter softisen han sekunder tidligere kylte inn i veggen. Isen har allerede begynt å smelte og lange, hvite striper renner nedover veggen før de slipper taket helt nederst der veggen bøyer seg innover, og drypper det siste stykket ned på asfalten.

Jeg forbanner meg selv for at jeg aldri lærer. Jeg MÅ ikke love ting jeg ikke er hundre prosent sikker på at jeg kan holde! MÅ ikke love!

Vi begynte å snakke om det allerede kvelden i forveien. At vi skulle ri på hest i dag. Etter en veldig slitsom og stressende uke, tenkte vi at vi skulle fine på noe gøy i helgen. Noe koselig med hele familien. Så leste jeg at det skulle være middelalderfestival i La Nucia, en liten, koselig by en times kjøring fra der vi bor.

Jess, middelalderfestival it is! Forslaget ble enstemmig vedtatt. Mannen min og jeg skulle gå rundt blant alle bodene og impulsshoppe ting vi egentlig ikke trengte. Stegutten på elleve, som er hos oss på sommerferie, skulle skyte med pil og bue. Lillesøster skulle se på gjøglere. Og Lillemann ville ri på hest.

Da Lillemann sovnet inn kvelden før, var det med et forventningsfullt smil om munnen. Han skulle ri på hest!

Skuffelsen var stor da vi etter en drøy times biltur med ødelagt klimaanlegg kom til stengt festival. Det var ikke ett menneske å se i gatene. Ensomme røde og gule vimpler hang fra hustakene. Store boder stod side om side på fortauene dekket av blå plast. Et stort telt var slått opp i parken. Gapestokken stod klar på torget.

Slem mamma.

”Hest”, ropte Lillemann og så på meg med store øyne.

”Ja, kjære deg. Du skal få ri på hest. Jeg lover.”

De åpner vel snart, tenkte jeg. Vi setter oss på en kafé og spiser is mens vi venter.

”Si, si. Seis. Six!”. Kelneren var tydelig irritert. Jeg spurte når festivalen åpnet og han svarte klokken seks i kveld. Hæ, sa jeg. Han gjentok svaret. Klokken seks i kveld? Ja, klokken seks i kveld. Er du helt sikker? Ja, selvfølgelig var han helt sikker. Han ristet på hodet og gikk inn i kafeen sin.

Jeg så på Sjur. Han hadde mistet underkjeven, og jeg kunne formerlig se hvordan hjernen hans arbeidet på spreng bak bekymringsrynkene. Vi visste begge hva dette betydde. Hvis ikke Lillemann fikk ri på hest, ville hele verden gå under.

”Hest. Hest”, mol Lillemann med softis i panna.

”Ja, du skal få ri på hest”.

Jeg var litt mer nølende i stemmen nå.

”Men vet du hva? Vi må kjøre litt til først. Så skal vi ri på hest”.

Lillemann så på meg med store øyne. Kjøre mer? Nei, det ville han da aldeles ikke. Nå hadde han ventet helt siden i går kveld. Han ville ri på hest nå!

To minutter senere sitter jeg på kne og plukker softiskjeks fra butikkveggen. Jeg unngår å møte blikket til gjestene da jeg reiser meg og kaster den knuste kjeksen i søppelbøtta. Tar en sprellende Lillemann under armen og går mot bilen.

Mundo Mar ligger bare noen få kilometer unna. De har neppe hester der, det er et vannland med fisker, men kanskje det virker som avledning.

”Vil du se på stor fisk”, spør jeg og snur meg mot baksetet.

”Nei, hest!”

”Vil du ikke se på stor fisk som danser? Og som har ball på nesa”, spør jeg og undrer meg over hvordan så små føtter kan sparke så hardt i seteryggen.

Resten av dagen ser vi på sjøløver, delfiner, pingviner, seler og fisker i alle slags farekombinasjoner. Lillemann koser seg, men kommer med jevne mellomrom innom hesten.

Jeg vet ikke hvor mange is jeg foret Lillemann med den dagen. Men tror du han glemte hesten for det? Aldeles ikke.

Da klokken nærmer seg hjemreise er det på tide å slippe bomben. Det blir ingen hesteridning i dag. Hesten er syk. Hesten er ødelagt. Hesten har aua i magen.

Jeg stålsetter meg. Men akkurat da. På vei mot bilen. Inn mellom buskene. Hva får jeg øye på, om ikke en rosa plast-flodhest. Jeg øyner et lite håp. Kanskje…

”Lillemann! Kom skal du få ri på en rosa flodhest”, roper jeg med all den entusiasmen jeg klarer å oppdrive.

Lillemann kommer løpende, får øye på den rosa flodhesten og hviner av glede.

”Jaaaaa, heeest”, roper han og springer på de små føttene sine over sanden mot det rosa dyret.

Puh! Der ble dagen reddet.

Denne gangen hadde jeg flaks, tenker jeg i det jeg slukker lyset til en lykkelig liten gutt som ligger på ryggen i senga si med beina viftende i været og babler om hester. Neste gang… Vel, jeg håper det ikke blir noen neste gang. For nå skal jeg slutte å love ting før jeg er helt sikker på at det blir noe av.

Har du lovet barna ting du ikke klarte å holde? Og hvordan gikk det?

Reklamer

Kaosmiddag

”Bæsje. Bæsje nå!” Rasmus står i stolen og veiver med armene. Vi har akkurat satt oss ned ute i hagen for å spise middag. Jeg løfter Rasmus ned fra stolen og løper etter ham inn på do.

”Nei, du må gjøre deg helt ferdig”, kommanderer jeg da han er på vei ned fra doen før bæsjen har landet. Lillemann har ikke tid til å sitte her. Det står jo spagetti og kjøttsaus på middagsbordet.

”Plingplong”. Jeg fisker opp mobilen fra lomma og leser kjapt gjennom meldingen fra mobiloperatøren som maser på at jeg snart må betale regningen. I mens har Rasmus fått tak i dorullen og kastet den med full kraft ut døra mens han holder et godt tak i enden av papiret.

”Ferdig!”

Rasmus hopper kjapt ned fra dostolen og stirrer fornøyd ned i skåla. Etter å ha beundret og skrytt av bæsjen en stund, fyker Lillemann ut døra før jeg rekker å huke tak i ham.

”Kom tilbake, du må vaske hendene”, roper jeg og snubler i dopapiret på vei ut døra.

Lillemann hviner og ler og løper ut i hagen. Jeg får tak i han rett før han kommer bort til bordet.

”Nei. Vil ikke! Ikke vashe hand”, roper han der han henger opp ned og spreller med beina i armene mine.

Opp trappen, inn på badet, på med vannet.

”Vil ikke, vil ikke, vil ikke!”

To minutter senere kommer vi ut, kliss våte begge to. Rasmus opp i stolen. Jeg på min. Kikker diskret over gjerdet og bort på naboen som sitter på verandaen og leser. Hun kikker opp av avisen og smiler svakt. Jeg smiler tilbake, himler med øynene og heiser opp skuldrene, som for å fortelle henne at toåringer kan være ganske sta, og at jeg kun driver med oppdragelse, ikke mishandling.

Sånn. Roen senker seg over middagsbordet. Jeg legger spagetti og kjøttsaus på fatet til Lillemann og skjærer det opp i små biter.

”Skei”, roper Rasmus frustrert og kaster gaffelen på bakken.

Jeg leter etter skeia på bordet. Nope. Ingen skei der. Tar trappa i ett steg og finner ei skei i skuffen.

”Nei. Ikke den. Min skei!” Den nyhentede skeia havner på bakken ved siden av gaffelen.

”Skeia di er møkkete. Den er i oppvaskmaskinen”, forklarer jeg og plukker den opp. Men skeia havner rett ned på bakken igjen.

”Min skei. Vil ha”, roper Rasmus og korser armene over brystet mens han skyver fram underleppa.

Jeg ser på Sjur som sitter og mater Pernille. Nå er det din tur til å gå.

Men Sjur gir meg et blikk tilbake som sier at han aldeles ikke har tenkt å gi Lillemann viljen sin. Han får spise med den skeia han har fått.

Men vi skal på playdate i parken etterpå. Og hvis Rasmus drar dit på tom mage, betyr det to timer med uavbrutt sutring. Og det orker jeg bare ikke. Ikke i dag. Så jeg løper inn igjen, vasker skeia hans og gir ham den mens jeg mumler noe om at dette ikke må bli en vane og at neste gang får han spise med den skeia han får.

Jeg fyller fatet mitt med spagetti og kjøttsaus. Rekker å ta en bit før Pernille setter i et voldsomt brøl og dytter vekk maten som er på vei inn i munnen, så spagettien spruter rundt henne.

”Hun er tørst”, sier jeg trøtt.

”Vær så snill ikke å gi henne vann rett fra glasset. Det blir bare søl. Du må hente sugerør”.

Sjur reiser seg mismodig og går inn etter sugerør. I mens får Pernille tak i fatet og velter det over hele seg.

”Du MÅ huske å sette fatet utenfor rekkevidde!” grynter jeg i det jeg passerer Sjur i trappa. Han med sugerør, jeg med Pernille.

”Jeg kan ta det jeg”, sier Sjur og strekker armene ut.

”Nei, JEG tar det. Sett deg og spis du”, mumler jeg tilbake. ”Bedre at én av oss får spise enn ingen”.

Av med klærne. Setter Pernille oppi vasken på badet og spyler henne ren. Tomatsausen legger seg som en rød dam i bunnen. På med ny bleie og nye klær. Legger tomatklærne i bløt.

Tilbake ved bordet. Oppdager akkurat for sent at ingen har tørket av Pernilles stol og at jeg nettopp satte henne oppi en blanding av kjøttdeig, tomatsaus og pasta.

Vel, samme det. Nå vil jeg spise.

”Ned!” Rasmus har reist seg i stolen. ”Ferdig spise”.

”Sett deg ned og vent til alle er ferdig”, kommanderer jeg.

”Nei, ned! Sparke fotball”.

Jeg prøver metoden der jeg bare overser ham, med det resultat at han trommer de små hendene i bordet mens han taktfast roper ”fotball, fotball, fotball”.

Sjur og Pernille er akkurat ferdig å spise.

”Ja, men så gå da”.

Rasmus hviner og spretter ned fra stolen. Kommer bort til meg og planter to tomathender på buksa mi mens han gir meg en klem. Sjur er på vei opp trappa med Pernille på armen.

Jeg reiser meg halvt og skal akkurat til å rope etter Rasmus at han må bli med inn og skylle hendene og munnen før han tar borti noe annet med tomatfingrene sine. Men jeg setter meg ned igjen. I andre enden av hagen klatrer Rasmus opp i lillesøsters vogn for å hente ballen. Jeg kan se de røde merkene på kalesjen helt hit.

Jeg tar en munnfull spagetti. Den har blitt kald og seig. Smaker nesten som gummi.

”Mamma fotball”, roper Rasmus og kommer løpende etter meg opp trappa med fotballen over hodet.

”Nei, ikke nå. Nå skal mamma spise middag”.

Jeg går inn på kjøkkenet, smører meg en brødskive med hvitost og låser meg inne på soverommet.

Endelig matro.